Acem Meditation International

Dyade 1999/01: Litteratur og meditasjon

Meditativ litteratur. Hva betyr det? Acem-meditasjon er en mental teknikk. Avspenning og egenutvikling. Metoden er enkel: gjenta en språklyd mentalt, mens tanker og bilder, følelser og kroppslige reaksjoner får spille seg ut. Hva er forbindelsen til litterær opplevelse? Utvikler metoden en lesemåte eller et litteratursyn? Nei. Ja. Dette er et forsøk på noen enkle refleksjoner om temaet.

Product facts

Product type
Dyade
Product language
Norwegian
Weight
100 g
Price
€50.00
| More

Content

Meditasjonsmetoden bevisstgjør. Først og fremst at vi har et indre liv, en indre dynamikk, der det alltid skjer noe – en ufattelig rik og sammensatt strøm av tanker, vurderinger, impulser, følelser. Fylt av motsetninger og konflikter. Forståelig og ufattelig. Gjenkjent og avvist og uerkjent. Den er skapt og skapes i samspill med det ytre liv, den ytre verden vi er formet av, og som vi bidrar til å forme.

Og denne indre strøm er ikke alltid forståelig i sin logikk. Tankene og bildene kan være usammenhengende, fragmenterte, tilsynelatende trivielle og meningsløse. Men selv om vi ikke fatter det umiddelbart, viser veiledning og arbeid med meditasjonsutførelse at det tilfeldige og uforståelige er brokker og biter av større mønstre, underliggende sammenhenger. «Stream-of-consciousness» er en kjent erfaring man forsker i, når man praktiserer meditasjon.

Kanskje medfører det at en som har arbeidet med seg selv og sin selvforståelse gjennom denne meditasjonsmetoden, er nysgjerrig på undertekst, på sammenhengen i det usammenhengende, søker mønstre i det fragmenterte.

Kanskje medfører det igjen at den mediterende ikke stimuleres i samme grad av tekst som vil være entydig, eller som utelukker det irrasjonelle og avviser det ubevisste som drivkraft.

Kanskje er det også slik at evnen til undring er en holdning meditasjonsarbeidet utvikler. For metoden er ikke ideologisk. Like lite som livet selv har den gitte mål og faste løsninger. Metoden bringer deg stadig inn i ditt eget grenseland, der vante væremåter og handlingsmønstre ikke fører deg videre. Utfordringen er å møte det du ikke kjente, på måter du ikke mestret tidligere. De velkjente svar, de rutinepregede handlinger yter ikke annet bidrag enn å lukke igjen og sørge for at alt forblir som det var. Den måte å meditere på som brakte deg videre i møte med noe i deg, duger ikke når livet og tankstrømmen tar et annet leie.

Slik sett er ikke den regelmessige meditasjonen over år en strøm av problemer som skal løses, slik at vi blir ferdige med dem. Meditasjon er et møte med grunnleggende livsprosesser som aldri avsluttes – og som heller ikke kan forlates, hvis man vil søke å være nærværende i sitt liv. Spørsmål om hvem jeg er, hvorfor jeg er. Hva er de underliggende mønstre i min livsvev?

Hva er mine lidenskaper, mine evner, mine særpreg og hva gjør jeg med dem? Hva er min arv fra slekten, og hva er det jeg fører videre? Hva er et menneskeliv? «Et menneske, født av en kvinne, lever en kort stund og mettes av uro. Som en blomst skyter det opp og visner. Det farer bort som skyggen og holder ikke stand.» Slik er Jobs svar i den rystelse han gjennomgår.

Disse utfordringene er der alltid, i stadig nye former ettersom livet spiller seg ut – og de krever stadig nye svar. Meditasjonsmetoden gir trening i å møte dem mest mulig nyskapende, være i dem, leve dem.

Meditasjonserfaringer er altså et møte med det som litt urvent og uvant kan betegnes som mysterier – her brukt som motsetning til problemer. Seksualiteten er et illustrerende eksempel. Vår seksualitet kan påføre oss mange problemer, som kan løses – eller forverres – med opplysning, lovgiving, økonomi, medisin. Men om alle seksualitetens problemer var løst og avsluttet – neppe tenkelig – gjenstår likefullt seksualitetens mysterium: å leve den, være et menneske som skal gi best mulig form til drift og lidenskap gjennom ulike livsfaser, leve i utfoldelse og i savn. Kanskje gi avkall til sist. Å holde fast på én løsning som var god i én livsfase, kan gi store problemer ettersom livet går sin gang.

Hadde seksualiteten vært et problem, ville det vært løst forlengst – tatt i betraktning den energi mennesker har brukt gjennom tusener av år på å praktisere og finne ut av den. Men seksualiteten er ikke en ligning som kan løses. Dypest sett er den et mysterium som bare kan leves. Overlevert kunnskap er nødvendig og nyttig, men ethvert menneske begynner på nytt og må selv finne frem og lære å leve i det ufattelige.

Seksualiteten gir derfor kanskje bedre enn det meste annet et bilde av menneskets vei mellom himmel og helvete, mellom det gode og det heslige, mellom det forfinede og det brutale. «Erotikken», skrev Sigrid Undset, «skaper ingen lover. Den bryter dem alle.» Den er en kaoskraft. Få av de oppgaver et menneske står overfor, er vanskeligere enn å bli et modent, trygt seksuelt individ. Også fordi dette kanskje er det mest private, mest hemmelige rommet i oss.

Det er vel rimelig å hevde at en nokså stor andel av de betydelige verk i verdenslitteraturen henter sitt tema og konfliktstoff nettopp fra dette mysteriet. All kjærlighetsdiktning gjør det på en eller annen måte.

Hvis det er meningsfylt å skille ut noe av denne litteraturen som meditativ , hva skulle kriteriene være?

Kanskje ikke annet enn at teksten åpner, undersøker med en slags ærefrykt for et ufattelig vanskelig livsprosjekt. At den ikke moraliserer, lukker igjen. At den ikke forkynner tidens løsninger, eller for den saks skyld noen løsninger, som enegyldig norm.

At den også har en varme for nattsidene, medfølelse for det i oss som vil mørke.

Slik møter litteraturen det meditative i oss – her fortstått som det sindige, den åpne, søkende undring som ikke avslutter, og derfor kanskje gjør det mulig å leve mer seende, mer erkjennende. Hvis begrepet meditativ litteratur skal ha noen mening, er det rimelig å antyde at slik diktning på ett eller annet vis rommer denne livsoppfatningen – livet som en åpen, grunnleggende sett ufattelig oppgave. Med andre ord: litteratur som lever i mysteriene.

Forholdet mellom Henrik Ibsen og Bjørnstjerne Bjørnson er illustrerende. Bjørnson var en mer produktiv og mer nyskapende dramatiker enn Ibsen, hadde større innflytelse i samtiden. Men kanskje var han så fanget i tidens kamper at hans diktning ble mer preget av problemene enn av mysteriene. Hans dramatikk er datert. Mens Henrik Ibsen gjemte seg for samtiden bak sin fasade. Selv hans mest realistiske dramaer – fra De unges forbund i 1877 til En folkefiende i 1882 – har nok i seg av det tidløse til at de fortsatt kan si noe om våre liv og våre samfunn. Ibsen diktet ikke på problemene. Han diktet på mysteriene. Hans dramatikk kan godt brukes ideologisk – da må man som regel stryke og tildels skrive til tekst. I 1970-årene ble f.eks. Peer Gynt spilt i marxistisk tolkning rundt om i Europa. Gjenser man de oppsetningene i dag på lyd eller video, virker de datert og gammelmodige. De løser problemer. De illustrerer en avsluttet forståelse.

Ett eksempel til: Man kan med en viss rett hevde at Sigrid Undsets forfatterskap sank i kvalitet og betydning etter Kristin Lavransdatter. Grunnene til dette kan være mange, men det er nærliggende å tro at hun ble presset til å være ideolog mer enn dikter, etter at hun konverterte til katolisismen. Det var ingen nøytral handling for norsk offentlighet. Hun ble anklaget heftig og mistenkeliggjort – og forsvarte seg like heftig. Den diktningen som fulgte, bærer avgjort preg av at hun vil illustrere hvordan gode mennesker kan finne mening i den katolske tro. Løsningen er gitt. Hun ifører den sin rike dikterevne. Hun blir problemdikter. Hun søker ikke, hun vil lede andre inn til svaret hun har funnet.

Ett poeng til. Den som gjennom meditasjon arbeider med seg selv i sitt eget grenseland, der følelser og motsetninger kan være uforståelige og konturløse, trenger hjelp til å se. Meditasjonen er en ordløs prosess. Den arbeider i det før-språklige i oss. Den er pre-logisk, pre-verbal. For å forstå det vi møter, gjenkjenne det, kunne dele det for å gjøre det til vårt eget, trenger vi ord. Fremfor alt ord som formidler rike bilder – som kan få landskap og sammenhenger til å tre frem. Som gir form til forståelse av livskamper, av relasjoner, av vår nyerkjente plass i verden. Noe av dette erkjennelsesarbeidet ligger nesten på et mytisk plan. Det er ikke personlig eller privat, det er universelt.

Derfor har den litteratur, som er skåret til i fortellertradisjon før den nedtegnes – myter, legender, eventyr – som regel meditativ kvalitet. Det vil si at den i tillegg til å leve og sette navn på mysteriene, også gir ladede bilder. I urtiden, da den første litteratur ble skapt, levde folk nødvendigvis nærmere ikke bare sine eksistensielle grenser, men grenser for sin eksistens overhodet – sult og krig, fattigdom og død. I dette nærvær til skjebnekreftene tjente bildene i eventyrene og mytene til det som med et mer moderne og mindre poetisk uttrykk kan betegnes som bearbeidelse. Fra Askeladden til Judas, fra kjerringdatteren til Penelope, fra spikertønna til det gyldne skinn. Slike bilder – som nesten har karakter av arketyp – skapes innimellom også i den markante moderne litteraturen. I dette Dyade er Godot og Lolita eksempler.

Slik kan meditativ litteratur gi oss rikere repertoar av former vi kan gjenkjenne våre konturer i. For den som forsøker å arbeide med sin selvforståelse, være i prosess, komme seg for alvor inn i livet, er slik litteratur god, fordi den ulmer.

Innhold:

Ole Gjems-Onstad:
Mens vi venter på Godot – eksistensiell tomhet og meditasjon

Dyade-intervjuet :
Den fragmenterte hukommelsen

E irik Jensen:
Vladimir Nabokovs Lolita – kunstens oppgave og mysterium

Ole Nygaard:
Fortiden i nåtiden – om Marcel Proust

Halvor Eifring:
Uglens sukk – en kinesers møte med tilværelsens omskiftelighet

Keywords: litteratur, kultur, meditasjon