Den narsissistiske revolusjon

"Hvis folk ikke har brød, hvorfor kan de ikke spise kaker i stedet?" spurte en indignert Marie Antoinette, franskekongen Ludvig den sekstendes hustru, som endte sine dager et hode kortere på Place de Greve i Paris.

I hennes manns dagbok for den 14. juli 1789 står det "Rien" - ingenting å melde. Dagen feires nå hvert år som begynnelsen på revolusjonen og den franske republikkens fødsel.

Ellers den sommeren var Frankrikes siste konge stort sett opptatt av resultatene av jaktturene sine i Versaillesskogen. Ludvig den sekstende var svært nærsynt og nektet å gå med briller. For at kongen i det hele tatt skulle ha noe å melde fra jakten, måtte tjenerne jage sammen store horder av vilt foran den skyteglade kongen. Det hendte også at de svake sikte-egenskapene gikk utover de ansatte.

Fortellingene om Ludvig den sekstende på slutten av syttenhundretallet finner sin parallell i beretningen om sjahen av Iran på slutten av nittenhundretallet. Iran er åstedet for det 20. århundrets siste revolusjon. På nyåret 1979 ble den siste sjahen styrtet, og en religiøs folkebevegelse ført frem av Ayatollah Khomeini overtok styret. Pendelen svingte fra det ekstremt vestliggjorte til det ekstremt religiøst ortodokse. Og landet Iran gikk gjennom alle revolusjonens faser? som om det fantes en lov om politiske revolusjoners struktur. Var ikke sjahen av Iran en moderne mann? Hadde han ikke lest historie? Skjønte han ikke hvor det bar? Burde ikke to hundre år gamle erfaringer kunne komme et moderne kongehus til gode?
Innhentet av virkeligheten
Mot slutten av sin regjeringstid, da sjahen satt alene i palasset i det nordlige Teheran, kom det ham for øre at det var opptøyer i byen. Det var ingen av hans nære medarbeidere som ville fortelle ham noe som helst - han hadde lenge vært skjermet fra den politiske temperaturen i sitt eget land. Selv ikke amerikanske etterretningsagenter brød seg om å informere ham - de, som hadde hjulpet ham å komme til makten. Derfor ville sjahen endelig finne ut om ryktene om opptøyer hadde noe ved seg. Han fikk tak i sin private pilot og fløy en tur over hovedstaden i sitt private helikopter. Der fikk han bekreftet ryktene: Gatene var fulle av kamphissige, protesterende iranere. "Demonstrerer alle disse menneskene mot meg?" spurte sjahen vantro sin pilot. Piloten turde ikke svare, men tausheten hans bekreftet for Sjahen at virkeligheten så svært annerledes ut enn han hadde forestilt seg.
En uke senere var han i landflyktighet sammen med familien. Alle de innflytelsesrike vennene han hadde spandert sinnsyke mengder kaviar og sjampanje på under feiringen av det persiske rikets 2500-årsdag noen år tidligere, kom ham ikke til unnsetning. Blant dem var Norges kong Olav V. Sjahen forsøkte å komme seg til USA, men i mellomtiden hadde det nye regimet i Teheran gjort de blå diplomatpassene hans ugyldige. Sjahen måtte bli i Marokko. Seks år senere døde han i eksil i Egypt.
Islamske grøss
Karim vet litt om livet i eksil. Han har tilbrakt mer enn tyve år utenlands og regner ikke med å flytte tilbake til Iran. "Nå er jeg skandinav," sier han. "Barna mine vet mer om Kjell Magne Bondevik enn de vet om Ayatollah Khomeini."
Det blir etterhvert mange samtaler med Karim. Det er stille på kontoret like utenfor Oslo, firmaet hans har få oppdrag etter ellevte september. Vi sitter i kantina eller på et nøytralt møterom og Karims stemme er jevn og behersket. Likevel spør han meg ved flere anledninger: "Kommer du til å avsløre bakgrunnen min?" Den engsteligheten han viser, er dessverre typisk for iranere i eksil. Alt du sier, kan fortsatt få konsekvenser. Enten direkte, ved at du nektes å reise tilbake, eller for dem av din familie som bor igjen i Iran. Karim forteller om en venn av seg. Hun mistet stillingen som barneskolelærer etter at broren hennes, som levde i eksil, hadde uttalt seg frisinnet om det sittende regimet til en vestlig avis. Nå var hun arbeidsledig, og lærermannen måtte ta ekstrajobb som drosjesjåfør når han var ferdig med dagens undervisning, for å få endene til å møtes.
"Bare navnet islamsk republikk får europeere til å grøsse," sier Karim med et smil. "Mange mente at sjahen drev et av de mest progressive samfunnene i Midtøsten. Han og hans far hadde brakt fremskritt og sivilisasjon til iranerne." Var revolusjonen takken han og hans familie fikk for nasjonal jernbane, motorveier, utdannelsesinstitusjoner, bedre folkehelse og jevn økonomisk vekst? Selv nobelprisvinnerjimmy Carter, daværende president i USA, med all sin tilgang til etteretningsinformasjon, greide ikke å forutsi den omveltningen Ayatollah Khomeini skulle bringe til Iran. Under sitt besøk i Teheran sommeren. 1978, sa Carter høyt og tydelig til verdenspressen og sin gjestmilde vert at Iran var en "øy av stabilitet" i et ellers svært urolig Midtøsten.
Et halvt år senere hadde den samme Carter hendene fulle med å prøve å få frigitt 66 amerikanske gisler, alle tidligere ansatt ved den amerikanske ambassaden i Teheran. Hans løsning ble den topphemmelige Operation Desert Eagle, som ble en av de store skandalene i hans utenrikspolitiske presidentvirke, og hovedgrunnen til at han aldri ble valgt inn til andre runde i Det hvite hus.
Når folket vil ha mer
Den iranske revolusjon er det 20. århundrets siste revolusjon. Karim kaller den "en narsissistisk revolusjon": Sjahen var ingen perfekt monark, men Iran lå langt foran de fleste av sine naboland, både når det gjaldt utdannelsesnivå, økonomi og helsetjenester. Likevel var iranerne misfornøyde. De ville ha mer. En mann visste fremfor noen å utnytte denne misnøyen, en prest ved navn Seyed Ruhollah Musavi Khomeini. Historien hadde dekket bordet for ham, og nå grep han muligheten. Karim hadde allerede flyttet til utlandet for å studere da revolusjonen inntraff. Han fulgte begivenhetene så tett som han greide gjennom vestlige medier.
"Khomeini kunne ha vært kommunist, fascist, sosialdemokrat eller miljøaktivist," sier Karim. "Først og fremst var han en svært veltalende folkeforfører."
Hovedstøtten til maktskiftet fant teologen Khomeini hos befolkningen i de enorme, fattige nybygger-kvarterene i det sørlige Teheran. Gjennom hele det tjuende århundre vokste befolkningen i Teheran og de andre store byene kraftig. Fra landsbygda kom unge, håpefulle mennesker til hovedstaden for å ta del i all rikdommen ryktene fortalte at byen hadde. Men rikdommen var forbeholdt de få priviligerte. Gatene i Teheran var ikke dekket av gull. Samtidig ble tilreisende journalister og embetsmenn som oftest gjenstand for regimets generøsitet. Kostbare gaver og monden underholdning. På syttitallet var Teheran kjent for å ha et av verdens heftigste natteliv.
Sjahens Iran var langt fra noe demokrati. Karim har mange historierom Savak - sjahens hemmelige politi - som terroriserte både den politiske og den religiøse opposisjonen. En av filmene Savak laget, finnes ennå i det iranske utenriks mi nisteriet. Den viser hvordan organisasjonen jobbet, og gir en pekepinn om hvilken trussel folk levde under før revolusjonen. Vi ser et forhør av en ung kvinne. Først blir hun kledd naken, og en Savak-offiser begynner å brenne henne med en sigarett rundt brystvortene til hun skriker, bryter sammen og gir de opplysningene man var ute etter. Savak-offiseren gikk for å være en av de dyktigste i jobben, og derfor var det blitt laget en film av ham i aksjon som opplæring-materiale forandre Savak-folk. Filmen var visstnok også blitt overlatt til CIA, som hadde sørget for å sende kopier til Taiwan, Filippinene og Indonesia.
Personlig seddelpresse
Sjahen og hans familie så etter hvert Iran som sin personlige seddelpresse, der det bare var å hente ut rikdom. Karim forteller at vestlige aviser i den siste fasen av sjahveldet nesten daglig kunne melde om at sjahen, en av hans slektninger eller en annen prominent iraner hadde skaffet seg nye eiendommer - hus i San Fernando Valley eller Los Angeles, leiligheter i New York og Paris, herskapshus i London eller på Rivieraen. Bare i Geneve ble 3000 leiligheter kjøpt av iranere i de siste årene før revolusjonen. Sjahen førte an med et gods i Surrey og Villa Suvretta i St. Moritz, som han betalte 10 millioner dollar for. Selv om han bare tilbrakte noen få uker hvert år i sine hjem i utlandet, måtte de alltid stå klare til å ta i mot ham: I Villa Suvretta var oldfruen en kadsjarprinsesse med en stab på heltid til disposisjon året rundt.
Raseriet og misunnelsen over disse eksessene var en av drivkreftene bak revolusjonen. Khomeinis genistrek var å kombinere de religiøse motivene med de sosiale. Han greide å samle misnøyen under seg, og da han ankom Teheran fra Paris, ble han hyllet som om han var den tilbakevendte profeten Mahdi.
Maktkamp og terror
"Festen fikk en brå slutt," forteller Karim. I denne perioden hadde han nesten daglig kontakt med slektningene sine. Det var alltid noe å fortelle, alle hadde på et eller annet tidspunkt blitt berørt av revolusjonen. "Det var på samme tid en lettelse og en belastning å ikke kunne være i Teheran på denne tiden," sier Karim
Snart begynte maktkampen mellom de ulike politiske fraksjonene. Da det skulle dannes et revolusjonært råd som skulle trekke opp linjene for den nye republikken, ble venstresiden, med Mujahedin - den marxistiske revolusjonære bevegelsen - i spissen skviset ut. Mujahedin svarte med terror. I en periode etter revolusjonen var det nesten daglig bombing og terrorangrep i de store byene.
Ayatollah Khamenei, mannen som overtok stillingen som Iraks høyeste religiøse leder da Khomeini døde, mistet førligheten i høyrearmen da en liten bombe plantet i en båndspiller eksploderte under fredagsmøtet han ledet. Kvelden etter ble 74 mennesker drept i en større bombeeksplosjon i det religiøse partiets Teheran-hovedkvarter. Sommeren og høsten 1 981 ble nærmere tusen tjenestemenn drept i Mujahedins nye terrorpolitikk, deriblant mullaher, dommere, politisjefer, ledere i partiet (Det islamske republikanske parti) og Khomeinis rådgivere. Aksjonene hadde ofte uskyldige ofre i tillegg til dem de var rettet mot.
Et av Mujahedins nesten-ofre var Karims tremenning Farah. I 1981 hadde hun og hennes mann nettopp kommet tilbake til Iran etter flere års høyere studier i Europa. De hadde funnet seg et hus i vestre Teheran. Farah forteller: "Melk var det lite av. Hver morgen måtte jeg stå opp tidlig for å stille meg i kø utenfor matvareforretningen på hjørnet. Like før klokken syv sto jeg i gaten sammen med en gruppe mennesker. Det var som en hvilken som helst dag utenfor en hvilken som helst forretning i Teheran. Plutselig kom en bil hvinende rundt hjørnet og noe kom flygende mot oss. Like etter var det en øredøvende eksplosjon, og jeg lå på bakken, dekket av blod og biter av mennesker. ,Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, så jeg kom meg på bena og gikk hjem."
Pendelen slår tilbake
Før revolusjonen hadde Ayatollah Khomeini preket iranernes evne til å leve i harmoni uten tvang. "Vårt folk har vært i et fengsel i 35 år; ingen regjering skal kaste folket i fengsel igjen. De måfå anledning til å uttrykke seg som de ønsker, selv om dette innebærer en viss grad av kaos."
Under terroren et halvt år senere var tonen en ganske annen, da han i en radiotale forkynte: "Jeg må fortelle dere at under det forrige diktatoriske regime var streiker og protestaksjoner godt i Guds øyne. Men nå som vi har fått en muslimsk regjering, en virkelig nasjonal regjering, legger fienden onde planer mot oss. Og derfor er det forbudt å oppfordre til streiker og protestaksjoner, fordi det er imot islams ånd." I denne perioden var han i full gang med å renske ut politiske motstandere. Savak, sjahens hemmelige politi ble erstattet av Savama, de religiøses hemmelige politi. Man kunne daglig lese om henrettelsene i avisene. I gatene kunne du få kjøpt bilder av ofrene - før og etter henrettelsene. Nakne, bleke kropper på kjølelageret i likhuset. Etter hvert ble antallet henrettelser så høyt at man ikke lenger offentliggjorde dem.
Et land som fortjener bedre
Khomeini brukte posisjonen sin til å tillate foreldre å gifte bort sine døtre fra niårsalderen, han brukte den til å sende trekvart millioner menn i døden langs Irak-grensen, til å undertrykke befolkningen og utstede fatwaer som den over Salman Rushdie.
Jeg spør Karim om ikke Khomeini egentlig var en idealist, og peker på at ayatollahen forble asket livet ut, til tross for at han kunne tatt for seg av de rikdommene som hans etterfølgere mesker seg i. Karim svarer kontant: "Hvilken rolle spiller det om han muligens var en god mann, når alt han har gjort er å senke iranerne ned i en myr av ufrihet og lidelse?"
I dagens Iran frykter man fortsatt Savama. Det forsvinner fortsatt opposisjonelle uten forklaring. Det som skulle være en fakkel i den muslimske verden: En stat som forente både demokrati og muslimske verdier, har i stedet blitt nok et vanstyrt, undertrykkende regime.
"Iran er et fantastisk land," sukker Karim. "Iranere er velutdannede og kulturelt interesserte. De fortjener bedre enn å bli hundset av en gruppe mennesker som bruker religionen som påskudd for å ta seg til rette."

Keywords: Iran , samtid , politikk , historie
| More

Related articles

2015-årgangen av Dyade

2015-årgangen av Dyade

1/15: Ensom eller tosom? Parforholdet som eksistensiell utfordring

2/15: Stillhetens stemme - Are Holen 70 år

3/15: Flukten fra stillheten – motstand som ressurs i Acem-meditasjon

4/15: Ung identitet i brytning - hva gir mening mot 2020?

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

Dyade ISSN
0332-5790 (trykt utgave)
0807-2736 (digital utgave)

Nyhetsbrev

Her kan du melde deg på vårt nyhetsbrev. Du får melding hver gang et nytt nummer er i handelen, og noen ganger når vi inviterer til temamøter i forlengelsen av en utgivelse.

Meld deg på nyhetsbrevet

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et  krevende land

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.