Acem Meditation International

Når intellektet kommer til kort

Mennesket har et behovfor selverkjennelse som ikke rommes av den resonnerende filosofi. Hvert individ er et komplekst samspill mellomfølelser og intellekt. Intellektet greier ikke alene å gjennomtrenge denne intrikate veven.

Det går over verden en bølge av interesse for filosofi. Jostein Gaarders «Sofies verden» selges i millioner, og filosofiske kafeer er på moten. I dette ligger det en lengsel etter erkjennelse, etter å forstå mer av den menneskelige tilværelse og de betingelser som styrer våre liv. Men er det filosofene som kan si oss de vesentlige sannheter? Er det hos dem vi bør søke sannhet og mening, svar på hva som er riktig og galt?

Hvis vi primært søker intellektuell erkjennelse, har filosofene mye å gi. De har skapt grunnlaget for demokratiet, utviklet objektiv og vitenskapelig tenkning, klargjort moralske dilemmaer, tydeliggjort språkets funksjon – for å nevne noe. Enorme fremskritt er gjort.

Men det er noe vesentlig som faller utenfor denne type erkjennelse. Mens filosofene søker trekk ved tilværelsen det kan etableres almen enighet om, er at vi hver for oss individer som har behov for å forstå vårt eget spesielle liv. Vi har med andre ord et behov for selverkjennelse som ikke rommes av den resonnerende filosofi.

Selvsagt kan vi hente impulser fra filosofien. Studier av etikk kan være en hjelp til å avklare egne moralske valg. Tilsvarende kan vi hente fra andre kilder, for eksempel litteratur, for å se oss selv mer tydelig. Men for å trenge inn i dypet av vår egen subjektivitet, for å forstå drivkreftene bak vår måte å oppleve tilværelsen på og våre handlemåter, er ikke rent intellektuell virksomhet nok. Hvert individ er et komplekst samspill mellom følelser og intellekt. Intellektet greier ikke alene å gjennomtrenge denne intrikate veven, plukke den i biter og analysere den. Selvinnsikt krever ikke bare intellektuell, men også følelsesmessig innsikt. Og mens intellektuell kunnskap relativt lett kan overføres fra menneske til menneske, er selvinnsikt noe hver enkelt må tilegne seg. Man kan få hjelp av andre, men må allikevel gå mesteparten av veien helt alene.

GLAHNS SELVBEDRAG

Men hva er selverkjennelse? Det er kanskje lettere å forstå med eksempler enn med abstrakte definisjoner. La oss ta et eksempel fra litteraturen. Knut Hamsuns roman «Pan» begynner med at fortelleren, løytnant Glahn, innvier oss i sine motiver for å skrive historien. Han beretter for sin fornøyelses skyld, hevder han, ikke fordi romanen handler om noe viktig. Etterhvert skjønner vi at Glahn bedrar både seg selv og oss. Han forteller om den mest skjellsettende begivenhet i sitt liv, nemlig den kortvarige kjærligheten mellom ham og Edvarda. Bruddet har etterlatt ham i en livsvarig fortvilelse som han skjuler for seg selv for å slippe å kjenne på smerten. Konsekvensen av hans egen tildekning er at han aldri får gjennomlevet sorgen, mister meningen med sitt liv og til slutt foranstalter et slags selvmord ved å provosere en annen mann til å skyte ham.

Slik viser Hamsun oss et trekk ved det menneskelige følelsesliv, nemlig evnen til å skyve unna det som er for vondt. Følelser kan dekke over andre følelser. Likegyldighet kan dekke sorg. Det samme kan sinne. I følelseslivet er det ikke lett å holde styr på hva som er hva.

For Glahn ville det være selverkjennelse i å forstå at han skjuler en smerte for seg selv. Før han erkjenner det er det umulig å bearbeide sorgen.

Avdekkingsprosessen kunne stoppe der. Men i prinsippet kan den fortsette i det uendelige. Hvorfor reagerer Glahn slik overfor tap av kjærlighet? Hvorfor gikk det slik mellom ham og Edvarda? Hva var hans skyld i vanskelighetene? Velger han det umulige? Hvorfor lever han så urolig -flytter rundt og har flyktige forbindelser? Hvorfor er han militær? Hva i barndommen har gjort at han lever slik?

Slike spørsmål stanser ikke. Selverkjennelse har ingen endestasjon. Vi vil aldri forstå hverken Glahn eller oss selv tvers igjennom. Det vi kan gjøre, er å tydeliggjøre bit for bit.

PSYKOLOGIENS ROLLE

Men denne Glahn, han er da temmelig spesiell, han trenger åpenbart en psykolog, vil kanskje noen si. Det kan nok være. Men vi trenger ikke drive våre konflikter så langt som han for å ha behov for å forstå oss selv. Trenger vi da alle en psykolog? Er det løsningen for alle dem som er opptatt av selverkjennelse? Psykologien har opplagt mye å bidra med, men det er likevel slik at den i overveiende grad har vært opptatt av å hjelpe mennesker med nokså store psykiske plager. Den har ikke i samme grad vært rettet mot selvforståelsesprosesser for det relativt sunne menneske. Dessuten er det et uoverstigelig praktisk problem at det ikke finnes nok terapeuter til alle som er opptatt av selverkjennelse, og at det hele ville bli altfor dyrt.

Men kanskje prestene kan hjelpe? Muligens, men den protestantiske kirke har vært lite opptatt av selverkjennelsesprosesser, Svært forenklet sagt mener den heller at når du bare tror, så er det viktigste gjort av hva du trenger av livsinnsikt. Bibelen gir svarene på de vesentlige spørsmål. Det viktigste er å bli frelst, og det blir du bare gjennom tro. Den katolske kirke er gjennom sitt skriftemål og meditativ praksis nærmere individuelle prosesser. Likevel tror jeg det er riktig å si at kristenheten gjennom sin opptatthet av tro har vært lite rettet inn mot selverkjennelse. Derfor finnes det ikke i vår kultur særlig mange og gode modeller for slik virksomhet. På mange måter er vi overlatt til å forstå vårt eget liv som best vi kan. Det er rett og slett begrenset hva vestlig kultur har utviklet av instrumenter og institusjoner for selverkjennelse. En viktig årsak er sterk prioritering av intellektuell erkjennelse, en tradisjon som går helt tilbake til de gamle grekere. Intellektets suksess har bidratt til å skape en forestilling om følelser som noen kaotiske krefter det gjelder å heve seg opp over, hvis det er erkjennelse man skal drive med. Vi finner synspunktet hos Platon, og det kan gjenfinnes hos mange fremtredende filosofer. Kristen tenkning har et konfliktfylt forhold til følelser. Når målet er å følge Guds lover og holde seg sterk i troen, blir følelsenes omskiftelige luner uunngåelig en trussel.

I det hele preges vår kultur av en tilbøyelighet til å undervurdere følelsene, ja, nærmest avskrive dem som en slags støy det gjelder å bli kvitt. Det er derfor nødvendig å se litt nærmere på følelsenes betydning for vår selverkjennelse, siden de inntar en så sentral plass i hele vår måte å forholde oss til tilværelsen på.

IRRASJONELLE KREFTER

Umiddelbart kan det være lett å se på følelser som flyktige, omskiftelige og irrasjonelle krefter som det gjelder å få under kontroll og som i hvert fall er et dårlig grunnlag for livsforståelse. Vi mennesker opplever oss ikke sjelden i konflikt mellom følelser og fornuft og ønsker at vi kunne la den siste styre. Da ville alt gå så mye greiere og en rekke dumheter kunne unngås.

Men er det egentlig slik det er? Hvis jeg brått oppdager at en bil kommer mot meg og kaster meg til side før jeg rekker å tenke, ja, så er vel det fornuftig, siden jeg ønsker å overleve. Her er altså den umiddelbare følelse av fare fornuftig og berger meg. Intellektet ville vært altfor sendrektig og hadde trolig sendt meg rett i døden om det hadde styringen.

Boken «Emotional intelligence» av Daniel Goleman påpeker noen enkle sammenhenger, for eksempel at mennesker som gjennom hjerneskade har fått brutt noen kontakter i hjernen slik at følelser ikke får være med og styre, kan bli ute av stand til å fatte helt enkle beslutninger, til tross for at den logiske evne er intakt. Den nevner som eksempel en mann som hos legen ikke er i stand til å bestemme seg for tidspunktet for neste time, men blir stående handlingslammet og vakle mellom en rekke alternativer.

For filosofien har det vært nyttig å skille intellekt og følelser for å forstå visse aspekter av tilværelsen. bedre. Et slikt skille er ikke mulig i den personlige sfære. Forsøk bare for deg selv å skille ut i hvilken grad dine ulike vurderinger og beslutninger er styrt av følelser eller intellekt. Det er nesten umu~ lig. Var ditt valg av yrke en rent fornuftsmessig beslutning? Neppe. Trolig var det mye følelser med i bildet, følelser for hva du liker, hva som vekker ditt engasjement, hva du finner meningsfylt osv. Det er åpenbart at de to vurderingsmåtene virker i et uhyre komplekst samspill. Vi kan ikke være noen av dem foruten, da slutter vi ganske enkelt å fungere.

FØLELSER OG VERDIER

Uten følelser som drivkrefter har vi ikke mye nytte av fornuften. Et rent intellek~ tuelt menneske ville neppe ha overlevelsesevne. Tenk bare på hvor viktig følelser er for hvordan vi tillegger personer og ting verdi, hvordan de knytter oss til våre nærmeste, hvordan de styrer hva vi interesserer oss for, hvordan vi prioriterer osv. Følelser er svært bestemmende for vår totale orientering i tilværelsen, og for det enkelte menneske er det umulig å snakke om en helhetlig erkjennelse uten at den omfatter følelseslivet.

Den vanlige påstanden om at følelser er så flyktige, er neppe riktig. Noen er det opplagt, men endel følelsesmessige strømninger i oss er svært stabile. Det dreier seg om den dypere tilknytning til våre nærmeste, varige interesser osv. At jeg noen minutter, timer eller dager kan være sint på min ektefelle forhindrer ikke at jeg kan være dypt følelsesmessig knyttet til henne eller ham.

SLAVE AV AFFEKTER

Men vi vet også at følelser kan være ytterst irrasjonelle og få oss til å begå dumheter. Hvem har ikke hørt det fornuftige rådet om å telle til ti når man blir sint? Fornuften er god å ha når vi kommer i affekt. Både Aristoteles og de senere hellenistiske tenkerne var opptatt av dette at vi var slaver under våre affekter. Som Aristoteles sa: Det er lett å bli sint, men å være sint med passende styrke til riktig tidspunkt er svært vanskelig. En personlig erkjennelsesprosess dreier seg blant annet om å forstå hvorfor følelsene * av og til løper av med en og skaper både konflikter og feilaktige oppfatninger.

Men vi har også en type følelser som er langt mindre intense i sitt uttrykk, men likevel med en underliggende styrke. Trolig tenker vi ikke over at dette er følelser, siden vi så lett oppfatter følelser som affekter. De følelsene jeg tenker på, er knyttet til behov for selvrealisering. For svært mange mennesker er ikke arbeid noe vi bare gjør for å til

fredsstille materielle behov. Det tilfredsstiller også et behov for å virkeliggjøre seg, uttrykke seg, skape noe. Denne følelsen er ikke som et sinne mot noen vi synes krenker oss, eller kjærligheten til noen vi er glad i. Den er mer stille, men likevel av stor betydning. Det er mer slik at hvis disse behovene ikke får plassering i ens liv, kan det skape en følelse av tomhet, av ikke å leve fullt og helt. Mest rendyrket kommer disse følelsesmessige behovene til uttrykk i kunstnerisk aktivitet.

Og enda lenger bort fra primærbehovene kommer vi med menneskets lengsel etter å finne svar på de store spørsmål i tilværelsen: livets mening, vår plass i det hele, vårt opphav, vår skjebne, ondskapens og lidelsens problem, moralens basis, døden, finnes det en gud? Den-ne følelsen er så stille og lavmælt at det slettes ikke er noen selvfølge at alle hører den. Noen avfeier denslags. Vi kan leve slik at lengselen overdøves.

FRUKTBART SAMSPILL

Vi har altså et stort følelsesmessig spekter vi må få grep om for å forstå vårt forhold til tilværelsen. I hvert enkelt menneske funksjonerer følelser og fornuft sammen pa mer og mindre fruktbare måter. Det er ingen løsning å fremheve eller satse på en av delene fremfor den andre. De er uløselig bundet sammen.

En selverkjennelsesprosess må følgelig innebære både intellektuell og følelsesmessig avklaring, eller riktigere sagt: En avklaring som involverer følelser og intellekt samtidig, siden de to ikke lar seg skarpt adskille.

Så spørsmålet blir: Er det mulig med en personlig erkjennelsesprosess slik at vi bedre kan forstå våre individuelle liv og vår subjektivitet? Og hva er metodene for en slik erkjennelsesprosess, siden intellektet åpenbart er utilstrekkelig?

La oss først ta en avstikker utenfor vår egen kulturkrets, som i så stor grad har satt intellektuell erkjennelse i fokus. Innenfor Østens tallrike tankeretninger finner vi enkelte skoler der filosofi og personlig livsførsel er integrert på en helt annen måte enn i Vestens tradisjoner. Dermed blir ikke filosofien bare et arbeide for intellektet, men for hele personligheten. Lesingen av skriftene er bare en del av studiet. Riktig livsførsel samt mentale og kroppslige øvelser er like viktig. Det siktes mot en helhetlig påvirkning av personligheten i retning av større forståelse. Vi finner denne type tilnærming for eksempel i japansk zenbuddhisme og indisk yoga-lære. Nå vil nok ikke disse selv si at det er følelser de arbeider med, men med vår vestlige språkbruk er det åpenbart at menneskets emosjonelle dimensjon står sentralt i meditative teknikkers virkemåte.

YOGA OG ZEN

Enkelte tenker vel straks at dette er da religion. Noe er det, men slettes ikke alt. Det virker som det innenfor hinduisme og buddhisme lettere har kunnet utvikle seg mentale og kroppslige fordypelsesteknikker av mer almen karakter enn innenfor kristenheten. Dette synspunktet støttes av det faktum at kristne grupperinger har funnet det formålstjenlig å ta i bruk både yoga og zenmeditasjon som åndelige øvelser, uten å føle at det kommer i konflikt med deres tro.

De meditative teknikker som er utviklet innenfor kristenheten har en mer spesifikk tilknytning til kristen tro og kan derfor ikke på samme måte utnyttes som mer almene åndelige teknikker. Derfor har da heller ikke vestlig filosofi så lett kunnet støtte seg på meditative tradisjoner og trekke på lærdom derfra for mer personlig erkjennelsesprosesser.

HARD KAMP

I Vesten har filosofien på grunn av Kirkens hardnakkede dogmatisme måttet kjempe en hard kamp for rasjonell og fri tenkning og forholdet har på mange måter vært preget av fiendskap istedenfor samarbeide. I forrige århundre var det kommet så langt at flere filosofer

triumferende erklærte Gud for å være død og spådde at religionen ville råtne av seg selv. Dette ulykksalige fiendskap som Kirken har stor skyld i, har gjort at erkjennelses-søkende mennesker i Vesten er havnet i et vakuum.

De lever i tomrommet mellom en kirke preget av gammelmodig tankegang og magert tilbud og en filosofi, som delvis i opprør mot kirken, har konsentrert seg om intellektuell kunnskap. I dette gapet er det blitt god plass til tallrike new age-retninger eller postmoderne likegyldighet.

FRUKTBAR UTPRØVNING

Men det er også blitt plass til fruktbar utprøvning av menneskelige vekstprosesser. Det er gjennom de siste tiårene utviklet fruktbare modeller og metoder for selverkjennelse. Meditasjon, gruppepsykologiske prosesser, individuell psykoterapi og yoga er eksempler på virksomhet som kan gi innsikt i ens eget kronglete landskap av fornuft, irrasjonalitet, motstridende følelser og sammensatte viljer. Slike prosesser vil først og fremst utvikle følsomhet, selvinnsikt og evne til innlevelse i andre altså andre sider av oss enn den rent intellektuelle erkjennelse. I kombinasjon med intellektuell refleksjon gir det en mer helhetlig erkjennelse og en som er anvendelig for hele vårt livsprosjekt. Forutsetningen er seriøsitet: At man ikke preges av det svermeri og den overdrevne tro på menneskets utviklingsmuligheter som dominerer new agebevegelsen.

En slik erkjennelse vil virke inn pa hvordan vi behandler barn, ektefelle og arbeidskolleger. Den vil virke inn på valg av yrke og arbeide og trolig inn på hele vår følelse av mening og sammenheng i tilværelsen. Den vil ikke utrydde problemer, men endre deres karakter en god del.

SUBJEKTIV, MEN ALMEN

En slik erkjennelse er subjektiv. Men det betyr ikke at den er fullt og helt individuell i den forstand at den ikke også kan gjelde for andre. Vi mennesker er ikke mer forskjellige enn at man finner mye almenmenneskelig ved å utvide sin forståelse av seg selv.

Den intellektuelle filosofi tilstreber en mest mulig almen erkjennelse. Men er det også mulig med en almen erkjennelse av hva det er å være menneske ved å fordype seg i det subjektive? Her skal ikke forsøkes noe svar. Men la oss se på noen momenter til å belyse problemfeltet. Det jeg har kalt selverkjennelse, er på mange måter det mest viktige for mennesket. Men hvis det subjektive er det viktigste, skulle det da ikke også ha sterkt almene trekk? Dette paradokset finner vi i noen av de kjente anekdotene om zen-mestre som ofte ved å forvirre sin elever bibringer dem ny innsikt. La oss se på en. Det er ikke sikkert at den refererer til en faktisk hendelse, men kan like gjerne være skapt i pedagogisk hensikt.

Det kom en gang en samurai til en zen-rnester og ba om en forklaring på begrepene himmel og helvete. Til det svarte mesteren at han ikke ville kaste bort tiden sin på en sløving som samuraien. Denne ble dypt såret og trakk sverdet truende: «Jeg kunne drepe deg for dette." Da svarte mesteren rolig: «Her åpner helvetets porter seg». Brått skjønte samuraien poenget og overveldet av hva mesteren hadde vist ham, bøyde han seg i ærbødighet. Hvorpå mesteren sa: «Her åpnes himmelens porter».

HELVETE PÅ JORD

Med en enkelt replikk greier mesteren å vri dette spørsmålet fra å dreie seg om noe alment til å bli helt subjektivt for samuraien. Men samtidig beholder det sin almene karakter, ja, det almene blir på en måte forsterket gjennom samuraiens raseri. Ved å få hans følelser involvert greier mesteren å bibringe ham langt mer livsinnsikt enn et abstrakt svar ville gjort. Han lærer ham noe direkte om menneskets mulighet og evne til å skape et helvete på jord og samtidig noe om sårbarhet, skam, aggresjon, men også ydmykhet og tilgivelse.

Dette eksempelet antyder at enkelte spørsmål i livet for alltid unndrar seg en forståelse via det kritiske intellekt at visse sider av tilværelsen er det mer følelsesmessige sider av oss som griper, i samspill med intellektet.

Trolig er det slik at når det gjelder selve helheten i tilværelsen, det å finne dypere mening i livet og se seg selv som del av en stor sammenheng, har ikke dette bare med intellekt å gjøre, men oppstår i et samspill mellom intellekt og følelser? Zen-mesteren vil vise samuraien at det ikke har så mye hensikt å drive med metafysisk spekulasjon. Han vil få ham ned på jorda og forholde seg til det som er her og nå. Men likevel gjør han ikke som den moderne kritiske filosofi og avviser den type spørsmål som meningsløse. Han tar samuraiens spørsmål på alvor og aksepterer hans søken. Men han endrer perspektivet radikalt.

Kanskje har den kritiske tenkning var moderne verden gjort det vanskeligere å reflektere over en del livsspørsmål fordi de så lett kan avfeies som spekulative. Mye tyder altså på at endel almene sider ved det å være menneske kan vi bare få grep om ved å fordype oss i de subjektive måter de kommer til uttrykk på i oss selv. Dette gir igjen grunnlag for innlevelse i og forståelse for andre mennesker.

Men å gi seg hen til følelsene, er ikke det å kaste all kritisk sans over bord? Om vi ser på zen-mesteren i den lille historien, er det ikke det han gjør. Han er svært kritisk. Han forkaster samuraiens perspektiv, men ikke hans søken. Vestlig filosofi har på visse måter gjort det vanskelig å søke.

Men enkelte utviklingstrekk peker i positiv retning, slik intervjuet med Martha C. Nussbaum i dette Dyade viser. En sterkere inkludering av følelsene i den resonnerende filosofi kan utvide perspekivet. Kanskje kan det etterhvert bli bedre plass for mennesker som vil arbeide med selverkjennelse.

Keywords: filosofi
| More