Acem Meditation International

Mannen Peer Gynt

Mannsbildet er radikalt forandret siden Ibsen skrev Peer Gynt. Kvinnebevegelsens seier innebar også demonisering av mannen. Peer er blitt både demon og pasient. Hva er skjedd?

Djevelen står i alle kvinner, sier Peer Gynt, – uten én. Han finner til slutt hvile i fanget på den ene – Solveig. En madonna, en gudsmoder.

Slik Peers liv arter seg, kunne han like gjerne proklamert at djevelen står i alle menn – uten unntak. Mennene bekjemper ham, ydmyker ham, lurer ham. Peer er konstant i kamp med menn: Aslak Smed, Hegstadbonden, Dovregubben, sine forretningskolleger, Begriffenfeldt, Den fremmede passasjeren, kokken, Knappestøperen, Den magre. Vi må tro han har noe glede av kvinnene i sitt liv. I relasjonene til menn er det lite annet å hente enn konflikt:

EN FAR Å SKAMME SEG OVER

Det er ingen god mannsmodell han er vokst opp med. Faren arvet gods og gull – og satte alt over styr. Mor Åse lekser opp for Peer:

Åse forteller Solveig at Peers far drakk seg fra gård og grunn.
Peer skammer seg over faren – og blir minnet om sitt opphav av de andre ungguttene: "Tenk, sønn til Jon Gynt!" Så går Peer løs på mennene – krangler og slåss. Aslak Smed er den mannsfiguren han bryner seg mot:
Til sist gjør Peer opprør mot det patriarkalske bygdesamfunnet. Han røver en brud, bryter lov og blir lyst fredløs. Dette mønstret kjenner vi igjen. La oss forlate Peer et øyeblikk og se hva som hendte 100 år etter at Henrik Ibsen skrev Peer Gynt i 1867.

HVOR ER DEN AUTORITÆRE?

Rundt 1980 kom det ut en rekke selvbiografier i Danmark – skrevet av 68-ere, som hadde vært med på ungdomsopprøret. Disse selvbiografiene var virkelige familiehistorier fra oppveksten – gjennom opprør til stiftelse av eget hjem og samlivsbrudd. Dansken Poul Behrendt leste disse beskrivelsene med undring – og delte sine funn i boken Bissen og dullen. Familiehistorier fra nutiden i 1984. Den ble en suksess og førte til omfattende debatter. I Norge ble den av en eller annen grunn oversett.

Poul Behrendt fant at i oppveksten til disse mennesker som hadde gjort opprør mot autoritetene, mot det patriarkalske – fantes det ingen autoriteter, ingen patriarker. På den autoritære farens plass var det ingenting. Tilsynelatende eksisterte det altså ingen sammenheng mellom den voldsomme generasjonskonflikt som utspilte seg på universiteter, på gatene og i ulike organisasjoner – og generasjonskonfliktene i hjemmet. I hjemmet var det ingen autoriteter å gå løs på.

Det var det heller ikke i samfunnet. Opprørerne var preget av en dårlig skjult forakt for dem de gjorde opprør mot. Man gjorde narr av autoriteteruten autoritet. Man utfordret en makthaver som måtte gjøres større og farligere enn han egentlig var, for at opprøret skulle få kraft og tyngde. Det var et opprør av lyst, ikke av nød. Det hadde i virkeligheten ingen motstandere. Den patriarkalske autoritet var i virkeligheten like svak i samfunnet som i familien.

Det bilde disse selvbiografiene ga av fedrene, meldte entydig om en svekket, underlegen og tidlig gjennomskuet rollehaver, uavhengig av om den som skulle fylle farsrollen, var direktør, revisor, lærer eller funksjonær. Noen beskrev faren som en slags Kristus-parodi – et ensomt, underkuet og utstøtt menneske, som tvinger sin sønn til å være sin egen far og vekker medlidenhet – ikke respekt.

Også på denne måten er Peer Gynt "et moderne menneske" – i den forstand at hans far har vært fraværende, nokså gjennomskuelig i sin storhet og ynkelig i sin fullskap. Poul Behrendt ser denne svekkede farsrollen som resultat av en lang historisk utvikling.

YDMYKET OG DEKLASSERT

Ungdomsopprøret var "det første iøjnefallende udslag af en skjult vægtforskyvning fra en mandlig til en kvindelig livssammenhæng, der har fundet sted igennom de sidste 150 år." Kort kan denne utviklingen skisseres slik: I det føydale samfunn fikk faren sin autoritet – ikke i kraft av sine evner, sine dyder eller andre borgerlige verdier – men i kraft av å fungere i rollen. Som representant for en orden, et hierarki. Rollen overskygget individet. I faren æret man slekten, i slekten æret man Gud. Den faderlig autoritet var som prestens og kongens. En svak mann ble styrket av den funksjon han hadde i hjemmet. At sønnene også hentet sin fremtid i farens eiendom, var i tillegg et sterkt motiv til lydighet.

I det borgerlige samfunn forsvinner denne representasjon av autoritet. Rollen beskytter ikke lenger individet. Mens morens autoritet bygger på en nødvendig funksjon, bygger farens på at han med sine egenskaper virkelig fyller rollen som autoritet. Ikke nødvendigvis hos sine barn, men først og fremst hos deres mor. For barn opplever faren gjennom morens øyne. Åse: "Far din ga dem føtter han".

Mannen skal i tillegg virkeliggjøre seg på en arena der han heller ikke er beskyttet lenger av laug eller roller eller representasjon. Følgelig, mener Poul Behrendt, har en rekke samfunnsmessige motsetninger gjennom de siste århundrene i stadig høyere grad fått respekten for den faderlige autoritet til å ligne huskatten, som skraper imaginær grus over sine etterlatenskaper. Peers far er i tillegg – på samme måte som Henrik Ibsens egen far – ydmyket og deklassert gjennom en konkurs.

MOR SOM ÅNDELIG AUTORITET

Men – dette at faren har mistet status stemmer jo ikke med at mannen fortsatt har de aller fleste sentrale posisjoner og makt i samfunns- og næringsliv?

Målt i spaltemillimeter, avansemuligheter og hierarkisk organisert makt, sier Poul Behrendt, har kvinnene inntil nylig ført en sekundær og relativt ringeaktet tilværelse. Som gjenstand for offentlig beundring har de først og fremst vært gjenstander. Men målt ut fra den subkultur, som determinerer så uendelig mye i et tilsynelatende samfunn av voksne – nemlig barnets verden eller familiesfæren – har styrkeforholdene lenge tatt seg annerledes ut. I hjemmet har moren fungert ikke bare som praktisk, men også som åndelig autoritet. "Fra hende er udgået ikke bare al kærlighed, men også retningslinierne for barnets daglige opdragelse. Hvor den faderlige visdom var abstrakt, for træt eller simpelthen fraværende, har hun stået til rådighed som kulturens kilde og formidler, og hvor han skulle forsynes med lange forklaringer, har hun lynsnart orienteret sig i barnets problemer og konfliktsituationer."

Dette styrkeforholdet er trolig ikke opplevd slik av foreldrene selv. Dels fordi farens skrumpende betydning innen hjemmets fire vegger er fullstendig overskygget i de voksnes bevissthet av den rolle han spiller i den sosiale omverden. Og dels fordi hans birolle hjemme vanligvis blir ledsaget av et patriarkalsk seremoniell, som barnet har vært alene om å gjennomskue.

OPPRØRET MOT MASKULINITETEN

Dermed ligger også terrenget åpent for en erobring. Rundt 150 år etter Åses død kommer omslaget. Ungdomsopprørets egentlige nyskapning, mener Poul Behrendt, var kvinnebevegelsen. Den har hatt de varigste og mest formende konsekvenser. Og den førte til en forskyvning. Mens opprøret plasserte det ekle og det onde i abstrakte patriarkalske strukturer – kapitalisme, utbytting, urettferdighet, gikk kvinnebevegelsen langt mer konkret til verks og utpekte maskuliniteten som motstanderen. De mannlige ungdomsopprørerne ble altså underminert i sin oppfatning av seg selv som forbilder for frigjøring – av kvinner, som begynte å se kritisk på deres adferd og deres karakter. På hele deres rolle som menn. Og fordi kvinnen i sin frigjøring sluttet seg til proletariatet, den tredje verden og alle de utbyttede og undertrykte masser gjennom historien, fikk kvinnebevegelsen en helt annen legitimert tyngde enn ungdomsopprøret hadde hatt.

Ettersom mannens selvforståelse lå åpen for erobring – fordi patriarkatet lenge hadde vært et høyst innhult fenomen, lett å blåse overende – ble den erobret av kvinnebevegelsen. Og for å forbli politisk korrekt tok mannen parti mot den tradisjonelle mannlighet og for de kvinnelige verdisett, samvær og følelsesformer. Den tradisjonelle maskulinitet er ikke bare uønsket. Den ble demonisert.

DEN DEMONISKE MANNEN

Vår seksualitet har også noe demonisk ved seg alltid. Noe dyrisk, ekstatisk, nytelsessøkende, pågående vi ikke vil vedkjenne oss og derfor gjerne legger inn i andre. Først og fremst inn i motsatt kjønn. Frem til kvinnebevegelsens erobring av mannsbildet bar kvinnene i stor grad dette demoniske. Slik de fortsatt gjør i islamske land. Der må de skjule seg for ikke å vekke mannens begjær. Kvinnen er altså årsaken når mannens drifter raser ut på avveier. I vår kultur er det ikke mer enn 30 år siden kvinnen mistet sosial status når hun fikk det som ble kalt "lausunge".

Kvinnebevegelsens tunge legitimitet, der kvinnen fremsto som offer for mannen, gjorde det lett å overføre det demoniske til det maskuline. Mannens seksualitet er mørk og farlig. Han er alltid en potensiell voldtektsforbryter, også i ekteskapet. Hans drifter perverterer de verdier som bør råde i samvær mellom mennesker. Han tingliggjør kvinnen med porno og alskens remedier. Han ødelegger de uskyldige med incest. Mannens seksualitet er et samfunnsproblem. Kvinnen er offer.

Kvinnebevegelsens seier viser seg først og fremst i at denne forståelsen er gått inn som selvfølgelige og følelsesladede tanker i vår kultur.

YPPERLIG MANNSSJÅVINIST

Når vi leser – og når et teater setter opp Peer Gynt, ligger naturlig nok også våre selvfølgelige og tidsriktige tanker til grunn. De tanker som er så selvfølgelig at de ikke oppleves som ideologiske og relative, men som absolutte og sanne. Peer er fremfor noe eksponent for en maskulinitet som ikke tar hensyn. Han bruker og kaster, lover og sviker og lar seg styre av sine drifter. Han viser til fulle det demoniske i maskuliniteten. "Scenerne med Anitra er noget af det ypperligste, der er lavet i udleveringen af en mandschauvinist", som en kvinnelig dansk instruktør sier det. Det er ikke vanskelig å finne belegg for en slik påstand. Peer sitter med Anitra for sine føtter:

En slik mann er ikke noe man tillater seg å beundre eller fryde seg over. Mens den amerikanske forskeren Harold Bloom i The Western Canon hevder man i Peer bør falle for "the idiosyncratic that refuses to be melted down into the reductive or the commonplace", har teatret i stor grad gjort ham til klovn på scenen, en brutal djevel eller en søt mammagutt, en tjafsete drømmer eller kavende mannsling. Han er til de grader sett. Han er tidens avslørte mann.

ET UFARLIG RITUALE

Paradokset – eller kanskje er det uunngåelig? – er at i en stadig mer narsissistisk kultur blir ikke narsissisten Peer i økende grad et identifikasjonsobjekt. Han blir tvert om et projeksjonsobjekt. I en tid som lever Peers idealer om å være fri og ubundet, om først og fremst å søke tilfredsstillelse av behov og lyster, søke opplevelse og spille roller, kan vi bruke Peer til å legge fra oss alle våre dårlige sider, vår dumhet og vårt rot. Peer Gynt bærer verdens dårskap. Han blir et avløp og dermed en nokså komisk figur. Dette er et fellestrekk jeg mener å se i de aller fleste Peer Gynt-oppsetninger jeg har fått med meg de siste ti-femten årene: Peer er fremstilt som en landsbytulling, forvokst baby, klovn, en erkenorsk stutum. Det er noe sjarmerende stakkarslig over ham.

Da blir også Peer Gynt ufarlig. Han utfordrer bare det dummeste i oss, det vi ikke behøver å identifisere oss med. Han uroer oss ikke på det beste i oss, det søkende, det erkjennende. Vi har avslørt Peer og tatt stilling til ham før forestillingen begynner. Når han omsider kommer på bedre tanker helt mot slutten, tenker vi: det var på tide – kanskje han omsider blir folk som oss. Peer Gynt igjen blitt et ufarlig rituale.

DEN IMPOTENTE PEER

Psykiateren Rollo May legger ham da også på terapibenken og oppkaller en adferd etter ham: Peer Gynt-syndromet. Skuespillet avdekker et adferdsmønster som mange psykoterapeuter i det tyvende århundre støter på i sin praksis: mannens macho-adferd. Peer er det tyvende århundres mannsmyte, sier Rollo May, for skuespillet gir et fascinerende innblikk i det moderne menneskets psykologiske adferdsmønster og konflikter:

"Vi ser blant våre pasienter mannstyper som tvangsmessig lever ut dette adferdsmønstret: forføre og forlate. De har et sterkt behov for å ha en mor hjemme som venter på dem, og dermed kan de strekke navlestrengen mens de vandrer rundt i verden, bestandig bundet til sin mor. Peer Gynt-mennene er seksuelle atleter. (..) Det oppstår ikke noe forhold, det er kun en triumf, og deretter avskjed."

"Vi oppdager i begynnelsen av terapien at pasienter med et slikt Peer Gynt-syndrom ofte er meget seksuelt potente. Men potensen viser seg å være et dårlig grunnlag som ikke varer (...) Senere vil en slik pasient, når han blir mer integrert, kanskje måtte gjennom en periode med impotens." Peer Gynts måte å være mann på gjør ham altså til vår tids pasient. Det er et lite fruktbart utgangspunkt. La oss heller se nærmere på hva som har formet hans forhold til kvinnene.

Keywords: Litteratur
| More

Product

Dyade 1997/02: Mannen Peer Gynt og hans kvinner

 

Related articles