Acem Meditation International

Når seksualiteten våkner

Tanker om Haugtussa i NRK Radioteatret

Haugtussa er en fortelling om hva som skjer når seksualiteten våkner i oss. Arne Garborg forteller om kjærlighet og svik, om ung lengsel, svart raseri og den lange veien mot forsoning.

Haugtussa er det klengenavnet bygda gir Veslemøy, en ungjente på Jæren. Hun er 15–16 år gammel. Arne Garborg tegner henne som mørk og pen, men også sped og veik. Hun er innadvendt og lavpannet (!):

Ho er mager og myrk og mjå
med brune og reine drag
og augo djupe og grå
og stilslegt drøymande lag.
Det er som det halvt om halvt
låg ein svevn over heile ho;
I rørsle, tale og alt
ho har denne døyvde ro.

Under panna fager men låg
lyser augo som attom eim;
det er som dei stirande såg
langt inn i ein annan heim.
(...)
Ho er skjelvande sped og veik,
midt i det ho er ven og ung. (Veslemøy)

Hun kaster seg ikke inn i festen og dansen. Hun sitter i en mørk krok og ser på. Hun er ikke med i skjemt og fjas og blir møtt med kalde flir. ”Ho ser det dei andre ikkje kan sjå”. Hun ser en annen verden. Hun er god til å fortelle og opptatt av det overnaturlige og underjordiske. Hun ser daudinger, er synsk. Mor hennes mener det er en bør som kan bli for tung; det er bedre å være død, så får man i alle fall fred i jorda. Men Veslemøy våger – det er det som gjør henne til en dramatisk skikkelse:

Å heller vil eg
med augo sjå
enn dauv og blind
gjennom verda gå
og ikkje det sanne skilja! (Haugtussa)

Et voksent prosjekt. Det er driftene som utløser dramaet. Veslemøy lengter og kjenner seg som huldra:

Sola stig og sola gjeng;
vinter kjem og lakkar;
utan vén og brureseng
huldra veglaus lakkar.
Leid er lange ventings brand;
aldri kjem den lyse mann. (Under jonsok)

Men gutten kommer, Jon frå Skarebrotet.Han hjelper henne i den første gjeter-økta på heiene. Han er lys og lett og blid, han flirer ikke av henne: ”Haugtussa-namnet visst han aldri veit”. (Den snilde guten) Det største er at han lytter på henne. Hun betror ham hele sin verden og virkelighet. Dette er en nydelig skildring av hvordan det er å bli møtt omsider, bli sett og tatt på alvor:

Med undring høyrer han det store ord,
at om han tagnad tru vil lova,
so er ho sjølv av desse få på jord,
som har den underfulle synegåva.
Han gir si hand. Av vørdnad er han fyllt.
Og alt ho no fortèl. Han er som tryllt. (Den snilde guten)

Arne Garborgs beskrivelse av forelskelsen svinger det av:

Den galne guten min hug hev dåra;
eg fanga sit som ein fugl i snòra;
den galne guten, han gjeng so baus;
han veit at fuglen vil aldri laus.
Å gjev du batt meg med bast og bende;
å gjev du batt meg so banda brende!
Å gjev du batt meg so fast til deg,
at heile verda kom bort for meg! (Elsk)

Og denne strofen om to unge som søker sammen i ly for været under en bergheller, er trolig den vakreste samleieskildringen i norsk litteratur. Edvard Grieg har satt toner til den:

Og som det lid til svale kveldings stund,
alt meir og meir i lengt dei saman søkjer,
og brått om hals den unge arm seg krøkjer,
og øre skjelv dei saman munn mot munn.
Alt svimrar bort. Og der i kvelden varm
i heite sæle søv ho i hans arm. (Møte)

Hun gir seg hen til ham og blir kvinne, ser seg komme hjem til gards som dronning. (Ku-lokk). Hun venter ham på besøk igjen. ”Ho reknar dag og stund og seine kveld”. (Vond dag)

Men Jon sviker. Utpå høsten drar hun seg hjem ”av hugverk mødd og sjuk av ank og otte”. Der er gamlen nettopp kommet hjem fra kirke og kan fortelle nytt. At Jon flokser fritt med alle jenter gilde og nå har latt seg lokke av den rike gardjenta på Ås. Kan Arne Garborg dikte forelskelse og lyst, kan han såmenn også dikte kjærlighetssorg:

Som fuglen såra under varme veng
so blodet tippar lik den heite tåre,
ho dreg seg sjuk og skjelvande i seng
og vrid seg natta lang i gråten såre.
Det slit i hjarta og det brenn på kinn.
No må ho døy; ho miste guten sin. (Vond dag)

Så kastes Veslemøy inn i selvmordstanker, raseri, drapslyst. Hun blir vitne til en slags djevel- og heksesabbat, der alskens faenskap får komme til orde. Hun fristes til å oppgi alt, forstenes, glemme. Men sliter seg gjennom og velger til sist å eie både minnene og smerten. Og nesten slik kong Ødipus i 2. del av Sofokles’ drama føres til gudene etter endt tragedie, blir Veslemøy ført til en høyere tilværelse:

Kom, følg oss på din nye veg,
som opp or mørkheim fører deg
til lys og klåre dagar! (Fri)
Her slutter Haugtussa. Hva er det vi har lest?

Veslemøy sitter i sin mørke krok på julefesten og betrakter de andre ungdommene. Dans og drikk, brunst og kåtskap. Så ser hun bak fasadene, underliggende drifter og karaktertrekk slik de får form i dyreskikkelser, fylgjer. Fælt er det.

Å kunne dei sjå!
Dei fælte visst då
og vondskap og villskap seg vende frå. (Laget)

Her er det ulver og feitsugger, bukker og haner, rever og gjess, ei merr, ei tispe og ei gås. Alle får sine pass påskrevne.

Bare ikke Veslemøy selv. Hun har ingen fylgjer. I henne tripper det ingen redde eller sinte, kåte eller masete dyr. Hun rommer ikke noe stygt.

Her er selve kjernen. Når Arne Garborg går tilbake i tid, går han også tilbake til en annen menneskeforståelse. Troll og demoner, underjordiske krefter og det oversanselige er en måte å forstå vår irrasjonalitet på. Hvorfor handler jeg som jeg gjør? Hvorfor gjør jeg det jeg ikke vil? Jeg er jo ikke så stygg og slem? Det må være noe utenfor meg som påvirker mine handlinger.

På slutten av 1800-tallet begynte den store internaliseringsprosessen i europeisk kultur. Det vil si at alt det mennesker tidligere eksternaliserte, la ut av seg selv – ble tatt inn og gjort til en egenskap, en drift, en lyst, en reaksjon med utgangspunkt i det enkelte individ. Når jeg er rasende, er det ikke demoner som uttrykker seg gjennom meg. Når jeg er neddtrykt, er det ikke fanden som klemmer meg. Når jeg er gal, er jeg ikke besatt. Når jeg er kåt, er det ikke andres drifter som bruker meg til å uttrykke seg. Alt dette er krefter i min karakter, min personlighet, min psykologi.

En studie i uskyldens strategi

I Haugtussa er eksternaliseringen selve grepet. Arne Garborg gjør henne synsk. Men ikke i den forstand at hun ser inn i framtiden. Hennes synskhet består i hovedsakelig i at hun gir skikkelser til det hun projiserer inn i andre. Med den mer vitenskapelige menneskeforståelse som oppsto i det 20. århundre, ville man trolig sagt det langt mindre poetisk og drømmende: Hun er nesten grensepsykotisk i sin eksternalisering.

Veslemøy eier ingen lidenskaper selv. Hun eier bare lidelsen. Alt hun ikke våger være, alt det hun oppfatter som stygt, er det andre som påfører henne eller utsetter henne for. Hun er offer.

Dette er ikke bare fortid. Å legge det stygge vi ikke vil vite av i oss selv, over på andre, er såvisst ingen fremmed strategi uansett tid og kultur. Slik sett er Haugtussa også en studie i hvordan man skal fremstå uskyldig og ubelastet. Det er alltid noen som går på den. ”Eit uskjemt og ærleg lite menneske, som er varm og spontan”, skriver professor Sigmund Skard i en artikkel om Haugtussa. Renhet og storhet og det beste i norsk kristentradisjon leser pater Finn Thorn inn i Veslemøys adferd. (referert senere)

Haugtussa blir først levende når man ser alle de underjordiske og over­naturlige skikkelsene som utrykk for krefter og lyster i henne selv. Når hun oppfatter alt det fæle som vrenger seg ut mellom yr ungdom – men ikke noe hos seg selv – legger hun alt ut og plasserer sin egen råskap og hjelpeløshet i andre. Der kan hun ta avstand fra det.

Hun ligger og sover i måneskinn og vekkes såvidt. ”Dvaledøyvd, maktlaus, or svevnen rådd” oppfatter hun en bukk som vil lokke henne inn i berget med kåtskap:

Du skal ikkje reddast den elskhug vill,
som syndar og gret og gløymer;
hans famn er heit og hans hug er mild,
og bjørnen arge han tøymer. (Det syng)

Vi kan selvfølgelig godta at det ofte tripper kåte bukker under jomfru­enes sovekamre. Slikt kan det bli god poesi av. Men for en skuespiller som skal gi skikkelse til Veslemøy, er opplevelsen av at dette er den våknende seksualitet i henne selv, mer å spille på.

I et annet av disse natte-synene møter Veslemøy måneskinnsmøyene.

Aldri såg dei den varme dag;
stilt det er i det ungdomslag.
Stivt dei i dansen smiler.
Kalde søv desse andlets-drag (Måneskinsmøyane)

Dette er den julefesten noe i Veslemøy ønsker seg. Her er ingen råskap og drifter. Her er alt stivnet, frosset – slik hun selv er det. Hun ser seg selv.

Hun overskrider ingen grenser

Jon i Skarebrotet tar imot henne, gir henne trygghet. Hun våger en relasjon. Når den bryter sammen, faller hun inn i et morderisk raseri som gjør det mulig for Arne Garborg å skape disse frydefulle scenene på Skarekula. Hun raser rett inn i helvete og den rå ondskap. Til selve ritualene i denne seansen er hun bare passiv tilskuer. Garborg glemmer henne i lange strekk. Men når hun hentes inn igjen, har hun impulser til å gi seg hen til hvemsomhelst for å glemme Jon. Hun kjenner lyst til å drepe denne megga fra Ås, som har tatt Jon fra henne. Hun vil bruke alle midler for å få ham tilbake. Hun tenker på selvmord. Hun ønsker at verden skal gå under. Hun vil ruse seg inn i glemsel.

Hun gjør ingen av delene. Det er verdt å merke seg. Her får ikke sjalusien håndfaste uttrykk. Hun kjenner lysten, men hun utagerer ikke. Hun ødelegger ikke andre eller seg selv. Hun overskrider ingen grenser. Det eneste moralsk tvilsomme hun gjør – etter verkets målestokk – er den handlingen som utløser alt: hun har syndig sex med Jon. Det er et interessant poeng at Arne Garborg, som selv var for og praktiserte fri kjærlighet i sin ungdom, overhodet ikke lar Veslemøy ha kvaler for den handlingen. Ville ikke skammen og frykten for straff for en slik forbudt nytelse vært nokså overskyggende i hennes lutherske verdensbilde? Men nei – det hun skammer seg over og skremmes av, er sine egne høyst normale reaksjoner.

Man kan lese Haugtussa som vendepunktet i en ung jentes liv. Hun går fra den barnlige eventyrverden, der hun dikter dramatikken inn i katten Mons som ligger under ovnen. Kanskje var han engang en prins som ble forhekset på grunn av kjærlighetslengsel. (Veslemøy ved rokken) Verden er trygg tross alt. Så slår den voksne virkelighet inn over henne: ”No må eg sjå både draug og troll og gasten med håra lange.” (Haugtussa) Hun vil se den, men vil ikke se at den også er i henne. Så tvinges hun til å innse at det er hun selv som kjenner lyst til onde handlinger. Det forstyrrer hennes virkelighetsoppfatning. Hennes selvrespekt blir knust av det. Hun er ikke lenger den Veslemøy hun ønsker å være.

Hun deler ikke smerten med noen. Hun blir selvopptatt og klarer ikke leve etter idealene. Det er det som belaster henne. Begjæret etter Jon er blitt hennes eget og forstyrrer hennes selvforståelse. Hun er ikke lenger den prektige, skyldfrie:

Kor hev det vorte Veslemøy no?
Eg kjenner meg ikkje. Eg var ikkje so. (Kor hev det seg)

Dette blir verst for henne i kirken:

Eg sit i kyrkja som snikegjest;
eg gløymer Gudsord og gløymer prest,
- eg arme!
Eg lesser synd etter synd på meg,
for om eg ein glimt kunne få av deg. (I kyrkja)

I ett perspektiv er dette hjelpeløs, skyldtung og syndsbevisst selv­plaging. Den var ikke fremmed for Arne Garborg. Det var det språk hans far brukte i psykosen – før han tok livet av seg. Garborg ville søke mot et lysere Jæren i Haugtussa, men de truende undertonene, den knugende frykten for synden og det innelukkede tar han med seg til Veslemøy. Igjen kan det være verdt å konstatere at kritikeren Finn Thorn, som var katolsk pater, mener dette er i ”samklang med det beste i norsk kristentradisjon”.

Ned i helvete

Det er også verdt å merke seg at Arne Garborg velger å plage Vesle­møy mer. Han er ikke ferdig med henne. Ikke med Helvete heller. Han gikk inn i nokså tunge personlige og eksistensielle kriser og mente vel å prøve seg på den europeiske tradisjonen med visjonsdiktning. I Haugtussa II med undertittel ”I Helheim” fra 1901 blir Veslemøy ført rundt i underverdnen med sin døde søster som omviser. Et merkelig diktverk man ikke behøver å gi seg i kast med. Men her får vi vite Veslemøys videre skjebne. Det siste diktet heter ”Vis-møy” og forteller at hun har fått en fredsæl ro etter denne omvisningen. Hun følger lærdommen mild og streng; ”ho elskar den vegen ho stilt gjeng.” Hun strir og strever og hjelper dem som trenger det. Men én ting ble tyngre enn hun hadde håpet: Å tilgi henne som tok Jon fra henne. Hun vil så gjerne, men kjødet er skrøpelig. Då hjelper Vårherre henne: Jon dør. Da kunne Veslemøy tilgi. Hun snakker med enken: ”Eg ber ikkje agg. Det er alt som drøymt” Hun løser altså konflikten ved å gjøre den uvirkelig. Etter det eldes hun fort og vet at evig eies kun det tapte:

Du var den første
og vert den siste,
dess meir meg kjær
av di eg deg miste. (Vis-møy)
Nå er Veslemøy blitt til Vis-møy.

Et kvinneideal

Hennes seier består i at hun velger å ikke følge impulsene hun brått kjenner i seg selv. Hun tar ikke hevn, hun blir ikke ond eller smålig eller bitter. Hun velger å leve med savnet og smerten.

Som dramatisk skikkelse er hun nærværende og urovekkende i møtet med de drifter og den farlige livsutfoldelse hun forsøker å holde borte. Men leter vi etter et nytt nivå av innsikt hos henne, en erkjennelse som gjør at hun får livskraft gjennom å eie også de forbudte deler av seg selv, finner vi den ikke.

Arne Garborg beskriver en kvinne som stivner ved å legge prektig­heten som et skjold rundt seg. Da tegner han også et kvinneideal. Vesle­møy slåss mot krefter som skaper sosi­ale skiller mellom rik og fattig. Hun vinner ved å fornekte det negati­ve og stadfeste kjærlig­heten som positiv kraft. Det hun ikke bryter ut av, er det kvinnebilde som sier at oppofrelsen, fortrengningen og prektig­heten må til for å gjøre kvinnen vis.

Kanskje kan Veslemøy bli enda tydeligere om vi sammenholder henne med en fjern slekning. Arne Garborg var på Veslemøys alder da Henrik Ibsens Brand og Peer Gynt kom ut. Han har i mange sammenhenger fortalt at disse drama­tiske diktene gjorde voldsomt inntrykk på ham. Som tenåring skrev han et versedrama med undertittel ”Syner i skodd” og sa senere at det var nok mer skodde enn syner. Haugtussa er ikke et nytt forsøk i 1895 fra en 44 år gammel forfatter på å skape et dramatisk dikt. I utgangspunktet oppfattet han seg nesten som folkeminnegransker. Trett og lei søkte han seg tilbake til fortiden: ”Jeg var så kjed av menneskene nu, og av alt dette vrøvl, at det var meg en sann lise å vugge meg i gamle stemninger og sagn”.1 Etter alt å dømme ville han opprinnelig bare tegne folkeliv og tradisjoner på Jæren, et lysere liv enn de vonde barndomsminner han hadde skrevet av seg i romanen Fred, som nettop var kommet ut.

Etter ”Fred” var det eit bilete frå det eldre og meir ekte jærske bondelivet eg ville få fram (med sitt religiøse liv, som var bygt på restar og brót frå heidendom, katolisisme, og halvforstanden Lutherdom); og ein modell hadde eg. Men emnet voks under hendene på meg; eg kunne kje greie meg med berre folkesegner frå Jæren; Veslemøy måtte bli synsk, so ho personleg kunne koma ut for både trollmakter og gode makter, (...) at ho sistpå, studd ved den vokstren som sorga gir henne, får kraft til å seia seg laus frå trollmaktene og vert ”fri”.2

Arne Garborgs skikkelsesskapende evner tar altså over. ”Naturligvis har boka gjort seg en del om under mine hender: en liten kjærlighets­historie, som jeg fra først av ikke tenkte på, spinner seg ut og blir bokens ”kjerne”.3 Når så dette stoffet begynner å få sterke elementer av en fortelling på vers, ligger det nær å tro at Henrik Ibsens dramatiske dikt underliggende er med på å forme verket. Sporene er mange:

For det første mødrene. Brands mor, Peer Gynts mor og Veslemøys mor er alle enker. Mor Aase og Mora blir begge utpantet. Ibsens menn er begge enebarn. Veslemøy er det i praksis. Av hennes tre søsken er en evneveik bror dratt til Amerika, en søster går som hore i byen, den andre søsteren, Lisabet, er død og opptrer som en slags Solveig-skikkelse fra den andre siden.

For det andre fantasiskikkelsene. Det Henrik Ibsen såvidt begynte på i Brand – med taterjenta Gerd – og gjør med bravur i Peer Gynt, er å gi merkelige menneskelige former til hovedpersonens indre liv: Den grønnkledde, Dovrekongen, Bøygen, Knappestøperen. Arne Garborg er ikke like original, men Veslemøys drifter og lengsler får skikkelser i bukker og haugkaller, seidekjerringer og djevler.

For det tredje situasjonene. Diktet ”Laget” om et danselag andre jule­dag ligner atskillig på Hegstad-bryllupet. Det er her Garborg fører bygdas ungdom sammen for å vise hovedpersonens sosiale rolle – og hennes dikterevner. ”På Skare-kula” har likhetstrekk med fjerde akt i Peer Gynt, der Ibsen klemmer inn det han kan av samtidssatire. I den troll­verden Garborg skaper, får han plass til så mye politisk og sosial kritikk at mange mente dette måtte ha vært hans utgangspunkt. Så kom all natur- og kjærlighetsdiktene inn etterhvert. Garborg var kjent som en radikal, skarp, intelligent og meget godt skolert kritiker og satiriker. Det gode borgerskap likte nok dårlig at selve hyldnings­hymnen til sjefen sjølv, Fanden, var skrevet på versemålet til konge­sangen:

Heil sitje du og sæl,
du hovding høgt i Hel
og drott på jord.
Ver sterk og stor og fræg!
Gakk staut din sigers veg!
Legg verda under deg
frå sud til nord. (Dei hyller sin herre)

Så kom kritikerne til at det merkelige ”På Skarekula” – som utgjør nesten en fjerdedel av diktsyklusen i volum – er en malplassert gjøkunge som sprenger enheten. Garborg var uenig: ”Trollgilde på Skarekula høyrer såleis heilt ut med Haugtussakvede som det er, og det kom til etterkvart som tanken klåra seg for meg under arbeidet.” Som Ibsen ville han altså ha en solid bolk med samtidsspark inn i verket, selv om det kom til å virke en smule overdimensjonert.

Det siste diktet, ”Fri”, minner sterkt om siste scenen i Peer Gynt, der Peer blir forsonet i Solveigs fang. En natt står en kvinne i lange, mørke klær ved Veslemøys seng. Det er den avdøde søsteren, og hun er den som ser Veslemøy, ser hennes smerte og hva den har forløst.

Stå opp, stå opp, du syster kjær!
No er du løyst til betre ferd.
Høyr helgeklokka klingar! (Fri)

For det fjerde hovedpersonen. Som Veslemøy er Peer annerledes, hans fantasi er ustyrlig, kan skremmer mor si, han ser det andre ikke ser, han blir mobbet og holdt utenfor. På Hegstadtunet forsøker de andre ungdommene å gjøre ham usynlig: ”Vi later som vi ikke så ham”. Han tyr til friheten i skog og hei.

I danselaget gjør Veslemøy seg usynlig selv:

Haugtussa sit i mørkaste krå
og ser på og myler og mumlar. (Laget)
Hun søker seg ut av fellesskapet og er neppe særlig god å komme ut for:

Tidt mullande gjekk ho
med mørke ord
og skremde stundom
si eiga mor;
dei sa ho vanta på vetet.
I lyngmarka nord
mellom haugar tri,
der gjekk ho gjette
si meste tid.
Og Haugtussa vart ho heitand’. (Haugtussa)

Det er nesten som om hennes livsprosjekt er laget i opposisjon til Peers ”gå utenom”, hans evne til å dikte seg bort, gjøre seg blind for de skjebner han skaper og de krefter som herjer i ham. Veslemøy blir tidlig utsatt for livsalvoret og tar det valget Peer våger først som gammel mann: å gå tvers igjennom og utsette seg for smerten:

Å heller vil eg
med augo sjå
enn dauv og blind
gjennom verda gå
og ikkje det sanne skilja! (Haugtussa)

Ettersom dette er Veslemøys prosjekt, skulle man tro at hun er en handlekraftig jente som går inn i livets strid. Det er hun ikke. Arne Garborg har gjort henne forunderlig passiv.

Peer tar styringen på Hegstad-tunet og gjør seg gjeldende. Veslemøy gjemmer seg i en krok. Hun handler ikke, er bare re-aktiv. Hun gjør ikke noe galt – fordi hun ikke gjør noe.

Peer avslører seg gjennom sine gjerninger. Veslemøy er bare offer. Dermed blir hun også lett å idealisere. I tillegg kan det være grunn til å spørre om Edvard Grieg har vært på ferde igjen.

Edvard Grieg, nå igjen?

Det kan være vel drøyt å gi Edvard Grieg ansvar for ettertidens forenkling og idyllisering av litterære skikkelser han tonesatte, men sammenligningen med Henrik Ibsen og Peer Gynt kan kanskje bidra med tanker verdt å tenke.

Man kan med en viss rett hevde at Edvard Grieg bidro til å romantisere Henrik Ibsens versedrama Peer Gynt med sin musikk. Han komponerte scenemusikk så enkel og varm, følelsesladet og populær i beste forstand at den bidro til å skaffe ham selv verdensry. Slik satte han sitt markante preg på tolkningen av Peer Gynt, som lenge forble et oppbyggelig nasjonalt rituale, renset for Ibsens beske satire. (se Dyade 2/1997, s 57) Grieg gikk løs på Peer Gynt med atskillig ulyst. Ibsen ba ham om det, og Grieg trengte pengene.

Snaut 20 år senere hev han seg over Arne Garborgs diktsyklus: ”Det er en helt genial bok, hvor musikken egentlig allerede er komponert. Man behøver kun å skrive den ned.”4

Haugtussa består av 71 dikt. Edvard Grieg tok i utgangspunktet for seg 16, men endte opp med å utgi 8 i en romansesyklus. Han hadde planer om å bearbeide materialet til et større verk for orkester, slik han hadde gjort med scenemusikken til Peer Gynt, men fikk det aldri til. Arne Garborg var uansett meget kry og glad. Han skriver til Grieg at

nu har jeg endelig fått høre Haugtussa-sangene ordentlig, (på Eva Nansens konsert) og jeg er blitt så glad i dem, mer enn jeg kan si. Det er nettopp dette dype, bløte dempede, denne under­jord­iske musikk, som jeg på min vis søkte å synge inn i ord og vers, men som De har fanget. (brev 7.nov 1899)

Det forunderlige er at noe av det samme ser ut til å være skjedd med Haugtussa som hendte med Peer Gynt. Av litteraturhistorikerne er Veslemøy i stor grad blitt idealisert, gjort til en blodfattig og kjønnsløs Solveig-skikkelse. Haugtussa blir oppbyggelseslitteratur, til fortellingen om den fromme, rene ungjenta som motstår verdens fristelser og styggedom og blir frelst. Professor Sigmund Skard er eksponent for denne ærbødige idyllisering når han skriver at Veslemøy ikke er

det minste merkeleg, berre eit uskjemt og ærleg lite menneske, som er varm og spontan, og difor fullkome kan spegla den enkle og naturlege livsringen ikring seg. (...) I 1890-åra med si dekadente undergangskjensle tok mange imot Haugtussa som eit dagsevangelium: tida trong noko slikt. I dei mannsaldrane som sidan er lidne, har det synt seg at svært mange av desse dikta, nær knytte til Griegs musikk, har kunna gripa og verma også nye generasjonar, som har andre føresetnader og ei mykje ulik livskjensle.5

Pater Finn Thorn gjør henne til en helgenskikkelse og hevder at hos Veslemøy er sann menneskelighet og ekte kristen trosholdning smeltet sammen. Slik har hennes sinn

fått den renhet og storhet som gir henne plass ved siden av de fineste kristne kvinneskikkelser i norsk litteratur, en Solveig i ”Peer Gynt”, en Synnøve Solbakken, og en Kristin Lavransdatter. I ”Haugtussa” er Garborg i samklang med det beste i norsk kristentradisjon.6

Dette er modell-lesning – forsøk på å få et kunstverk til å passe inn i virkelighetsmodeller. Arild Linnebergs modell er tilsynelatende en helt annen. Han er opptatt av å forene kjærlighetsfortellingen og samfunnskritikken i Haugtussa. Veslemøy slåss ikke bare med troll, men også med sosiale krefter. Men resultatet av denne lesningen kan minne om Finn Thorn:

Gjennom kjærleiken til Jon får Veslemøy røyna dialektikken mellom dei positive og negative verdiane som personlege røynsler. Ho får kjenna kva svik inneber i personlege tilhøve og kjem inn i striden med dei livstynande maktene i sjølvoppgivinga og depresjonen etter det umistelege kjærleikstapet. Men ho fornektar det negative og stadfester kjærleiken som positiv verdi. Dette er i Haugtussa likevel noko meir enn ei kjærleiks­historie på det individualpsykologiske planet. Kjærleikshistoria er ein del av den sosiale bodskapen i diktverket.7

Arild Linneberg nyanserer de sosiale og struktuerelle nivåer i diktsyk­lusen. Men Veslemøy selv blir ikke stort mer enn et prisme kreftene brytes i, en representant for ”ein annan og sannare kjærleik enn den institusjonaliserte”.8

Slike lesninger kan ha mye for seg og gi gode innsikter, men som underlag for å skape opplevelser, formidle diktsyklusen for et større publikum, er de mer kjelkete.

Det som gjør Veslemøy interessant som dramatisk skikkelse, er at Garborg slett ikke forteller om noe enkelt og uskyldig, men om en sammensatt og derfor gjenkjennelig tenåring – som hjemsøkes av våknende seksualitet, som er pen, men annerledes og nesten hudløst sårbar – noe som gjør henne sær og folkesky og setter henne utenfor fellesskapet. Hun lengter så det gjør vondt og kjenner rasende sjalusi og drapslyst når hun blir utkonkurrert og forlatt. Hun beveger seg helt på kanten av det psykotiske, men tar seg inn. Det er disse konfliktene i henne, disse kreftene vi er på jakt etter når vi gjør henne til hovedpersonen i et drama.

Noe av det beste som er skrevet på norsk

Arne Garborg har ikke skrevet et dramatisk dikt. Hans personer har ikke den tydelighet og den mangetydighet som Henrik Ibsen var en mester i å skape. Garborg er heller ikke klar i situasjonene og vendepunktene. Det er ikke så lett å se hva som får Veslemøy til å ta de valg hun tar. Å lete i Haugtussa som man leter i Peer Gynt, er på sett og vis å gjøre Arne Garborg urett.

Det Arne Garborg har skrevet, er en diktsyklus, og han mestrer det nynorske språket virtuost. Veslemøys indre avspeiles ikke bare i folketradisjonens skikkelser, men også i Jær-naturen. Naturlyrikken i Haugtussa er noe av det beste som er skrevet på norsk. Her lader han landskapet med erotikk:

Og ein klår-eim sveiper jorda,
eim av livsens elsk og yljing,
som det lette slør om brune
runde kjælne brurebarmar. (Under jonsok)

Arne Garborg var også god på fela. Rytmen fra stev og folkedanser får inni­mellom versene til å svinge. Og fremfor alt har denne merkelige lille mannen, sky og skarp, diktet så ufattelig vakkert om det vakre i den vanskelige kjærligheten:

Ho sit ein sundag lengtande i lid;
det strøymer på med desse søte tankar;
og hjarta fullt og tungt i barmen bankar,
og draumen vaknar, bivrande og blid.
Då gjeng det som ei hildring over nuten;
ho raudnar heit; – der kjem den vene guten. (Møte) 1 Brev til Amalie Skram 1895.
2 Brev til Knut Liestøl 1916.
3 Brev til Hulda Garborg 21. mars 1895
4 Finn Benestad og Dag Schelderup-Ebbe: Edvard Grieg. Mennesket og kunstneren. Aschehoug 1980, s 289
5 Sigmund Skard: Etterord i Arne Garborgs samlede verk, band 7, s 318 ff. Artikkelen finnes også i samlingen Å lese Garborg i dag. Aschehoug 1981
6 Finn Thorn: Arne Garborg og kristendommen. Aschehoug 1972, s 153
7 Arild Linneberg: “Poetisk trolldom for trælar” i Sveinung Time og Egil Lejon (red) Aadne Garborg. Norges boklag 1981, s 201
8 ibid.

Keywords: Arne Garborg, Haugtussa, poesi, seksualitet, litteratur
| More

Product

Dyade 2000/04 Arne Garborg
 

Related articles