Acem Meditation International

Vår felles angst for døden

Irvin D. Yalom, som er nesten 80 år og er professor emeritus i psykiatri, har skrevet en bok om vår felles angst for døden. Ifølge Yalom holder vi ubevisst angsten på avstand, men forsvaret er ikke alltid godt nok, skriver Jon Høyland.

Fordi angsten for døden jo er høyst reell, kan den ikke fjernes ved vanlig psykoterapi, og boken viser blant annet hvordan Yalom bruker sine kunnskaper om litteratur og filosofi i samtaler om liv og død, for å skape et tryggere og mer forsonet forhold til døden.

Yalom har i sitt tidligere forfatterskap fremholdt at det er fire grunnleggende vilkår for menneskets eksistens: Død, frihet, eksistensiell isolasjon og meningsløshet. Hvert av vilkårene er både bevisst og ubevisst en vesentlig drivkraft i utviklingen av vår personlighet. Vilkårene oppleves først og fremst som en angst som mer eller mindre tildekket ligger som en klangbunn i alle mennesker.

Den siste boken er i sin helhet viet det første vilkår, som etter Yaloms oppfatning er det viktigste og mest bestemmende aspekt ved det å være menneske: Konflikten mellom ønsket om fortsatt å være til og bevisstheten om dødens uunngåelighet. I følge Yalom er det med døden som med solen: Vi tåler ikke å stirre direkte på den. Fra tidlig barndom utvikler vi strategier for å mildne dødsangsten. Vi trøstes av beroligende foreldre og verdslige eller religiøse myter. Etter hvert utvikler vi kompliserte forsvar gjennom f eks bortforklarende språk, oppbygging av minnesmerker, projeksjon inn i fremtiden gjennom egne barn, eller tro på en frelser. Døden, sier Yalom, er alle religioners mor.

Det er ikke slik at vi benekter at døden finnes. Vi vet om den, men vi har ubevisst avskåret oss fra angsten for døden. Vi kan bli klar over denne avskjæringen i korte øyeblikk når benektelsesmaskineriet svikter, og dødsangsten bryter frem for fullt. Det kan særlig skje i mareritt, men også f eks i dramatiske situasjoner hvor vi selv så vidt har unngått døden, eller personer vi er glad i dør.

Et ubevisst forsvar mot dødsangsten er nødvendig, men fungerer ikke alltid godt. For Yalom er det etter lang klinisk praksis blitt klart at undertrykkelsen av angsten for livets slutt er undervurdert som årsak til psykopatologi. Det altfor effektive forsvar mot angsten er nesten like ille som det skjøre og mangelfulle forsvar. Det første kan typisk gi et liv preget av livsløgn og jag etter vind, med en bakside av sårbarhet for opplevelser som kan gi uventet og sjokkerende innsikt. Det mangelfulle forsvar kan gi angst og andre psykiske lidelser. Yalom gir en illustrerende beskrivelse når han sier:

”Adults who are racked with death anxiety, are not odd birds who have contracted some exotic disease, but men and women whose family and culture have failed to knit the proper protective clothing for them to withstand the icy chill of mortality.”

Bokens første kapitel handler om hvordan skjult dødsangst avdekkes i psykoterapi. I flere eksempler viser Yalom at mennesker kan oppleve angst, depresjon og andre symptomer som henter næring fra en underliggende dødsangst. Han hevder at psykoterapeuter ofte feiltolker dødsangst som en tildekking av andre, ubevisste konflikter. Pasienten Jennifer beskrev selv sine symptomer som opplevd dødsangst. Hun hadde profitert lite på psykoterapi tidligere, trolig fordi terapeutene trodde at døden var en slags stand-in for angst som kunne skyldes tidlige seksuelle overgrep og derfor ikke fokuserte på selve dødsangsten. Jennifer hadde siden hun var omkring fem år gammel hatt en tilbakevendende drøm om at hennes far tvang henne til å ta opp meitemarker fra en bolle på kjøkkenbordet, presse dem og drikke den melkesaften de avga. Tanken på overgrep var nokså nærliggende, men ble ikke bekreftet verken av Jennifer eller hennes søsken. Når Jennifer i stedet fikk hjelp til å utforske sine gamle og skremmende forestillinger om døden, kunne hun også arbeide med å integrere og forsone seg med tanken på livets avslutning.

Noe av det mest interessante ved boken, er Yaloms beskrivelse av den terapeutiske prosess når dødsangsten er avdekket som en vesentlig årsak til pasientens lidelser. For hva gjør man i terapi når problemet er reelt? Når det ikke handler om å reparere sår fra fortiden, men om den virkelige konflikt mellom ønsket om å leve og vissheten om livets slutt? Yalom lar seg iallfall ikke begrense av trange rammer for hva som kan kalles terapi. Han bruker sin omfattende kunnskap om litteratur og filosofi i samtale med pasienten om eksistensielle spørsmål. For den som strever med å finne et nytt ståsted i forhold til døden, er de kloke tanker og ideer et godt verktøy. Han begynner med Epikur, som så dødsangsten som selve roten til menneskets lidelse. Epikur prøvde å bygge et rasjonelt forsvar mot dødsangsten, og hans mest kjente argumenter dreier seg om sjelens dødelighet, dødens intethet og symmetrien mellom tilstanden før og etter et menneskeliv. Dersom sjelen er dødelig er det ingenting der som kan erfare døden, og det er da heller ikke noe å frykte. Vi er fra dødsøyeblikket ikke lenger til stede og er iallfall veldig nær oppfyllelse av Woody Allens ønske i vitsen: ”I’m not afraid of death, I just don’t want to be there when it happens”.

Mange mennesker har behov for å etterlate noe av seg selv, noe som kan virke videre når vi er borte. For dem har Yalom funnet bildet på ringer som brer seg i vannet som virkningsfullt. Det dreier seg ikke primært om å etterlate noe som ettertiden forbinder med avdøde. Personlig berømmelse er alltid forgjengelig. Det er snarere tale om å etterlate noe fra en livserfaring, biter av visdom, et godt eksempel, en omsorg, som igjen bringer noe positivt videre til kjente og senere ukjente medmennesker. Yalom illustrerer dette fenomenet med en gammel film av Akira Kurosawa, Ikuru, som beretter historien om den servile byråkraten Watanabe, av sine kolleger kalt ”mumien”. Han får vite at han har magekreft og bare noen måneder igjen å leve. Han uteblir fra jobben for første gang på 30 år, tar ut det meste av sine omhyggelig oppsparte penger og kaster seg ut i et hektisk nattklubbliv. Etter en tid returnerer han til jobben, men gir blaffen i alle byråkratiske regler, og vier seg på si til å bygge en park for barn i sitt nabolag. Det fremgår av filmen at vissheten om at han her skaper noe positivt som vil fortsette etter hans død å gjøre livet bedre for andre, er det som forandrer hans dødsangst til en dyp tilfredsstillelse.

Yalom beskriver også en pasient som når døden nærmet seg, hadde vanskelig for å finne noe fra sitt liv som han etterlot med tilfredshet. Han fant til sist en tilfredsstillelse i å vise sin familie at det gikk an å møte døden med ro og verdighet. I en personlig beretning om sitt eget liv, forteller også Yalom om hvordan hans egen dødsangst har hatt innflytelse over hans livsorientering og behov for å føle at han betydde noe.

Det Yalom tilbyr både sine pasienter og sine lesere er ikke bortforklarende trøst. Med et ikke-religiøst livssyn ville han heller ikke hatt så mye trøst å tilby. Hans erfaring er vel at selv om vi ikke tåler å se direkte på solen eller døden, så vil større fortrolighet og åpenhet omkring livets avslutning gi en visdom og modenhet som setter oss bedre i stand til å møte både livet og døden.

Denne boken er fascinerende og tankevekkende lesning. Det var likevel underveis lett å finne gode unnskyldninger for å ta en pause og skifte til andre bøker. Temaet døden er på samme tid både engasjerende og urovekkende. Døden kan være lettere å lese om i kriminalbøker, hvor distansen til død er passe stor til at det blir spennende, men ikke påtrengende. Når boken stadig tas frem igjen, er det nok fordi Yalom viser at et mer avklart forhold til døden ikke bare kan bidra til å redusere en plagsom dødsangst til et overkommelig nivå, Også for den som ikke er overveldet ved tanken på livets avslutning, bidrar en slik avklaring til å gjøre at livet oppleves åpnere, mer verdifullt og mer vitalt. Yalom sier med Nietzsche: ”To become wise you must learn to listen to the wild dogs barking in the cellar”.

Keywords: dødsangst | irvin yalom | litteratur
| More