Acem Meditation International

Acem kommunikasjonskurs: Arena for gode samtaler

Du holdt et godt foredrag, sa hun. Rosen prellet av. – Det sier du bare for å være hyggelig, tenkte han. Han følte seg alltid keitet og klosset i slike situasjoner. Acems ukeskurs i kommunikasjon byr på en enestående anledning til – i et trygt fellesskap med andre – å oppdage, utforske og justere hvordan vi begrenser oss selv, skriver Rolf Brandrud i denne artikkelen. Det åpner for endringene i egen selvforståelse som kan gi store positive ring virkninger i forhold til jobb, nære relasjoner og kreativ virksomhet i lang tid etterpå.

Meditasjonsorganisasjonen Acem har drevet kommunikasjonskurs helt siden 1970. De første årene var dette et internt skoleringstilbud for Acems kurslærere. Men fra 1982 har det vært et åpent tilbud for alle interesserte – og i dag arrangeres jevnlig slike kurs med 40-60 deltakere på Acems kurssenter Halvorsbøle fem mil fra Oslo.

LENGSELEN ETTER GODE SAMTALER
Når vi møter nye mennesker, leter vi gjerne etter berøringspunkter å snakke om – vær og vind, felles kjente, aktuelle hendelser i nyhetene og hva som ellers kan falle en inn. Noen mestrer slik sosial småprat godt, andre ikke fullt så godt. Men uansett har vi alle opplevd at vi etter kortere eller lengre tid står der med følelsen av å ha brukt opp det som er å si og at det ikke lenger er så mye fornyende i samtalen. Da er det på tide å bevege seg videre til nye mennesker – eller å forsøke å skifte nivå for å bringe nytt liv inn i samtalen.

I de fleste sosiale sammenhenger i fritiden er det vanlig å bruke alkohol som et ”glidemiddel” for å løsne på sosiale konvensjoner og hemninger. I Acems kommunikasjonsgrupper arbeider man i stedet med å utvikle kommunikasjonsformer som åpner for mer berikende samtaler hvor deltakerne kan snakke ærligere og dele mer omkring viktige hendelser i egne liv.

GRUPPEN SOM TRYGG FAVN
Varme fungerer bedre enn stri vind for å få mennesker til å åpne seg. Det gjaldt i lignelsen om sola og nordavinden som konkurrerte om å få vinterfrakken av mannen. Og det gjelder like klart for Acems kommunikasjonsgrupper.

Der skiller disse gruppene seg fra mange næringslivskurs og sensitivitetsgrupper som til dels bruker provokasjon som virkemiddel for å teste ut utkommanderte lederkandidaters evne til forandring og omstilling. Deltakerne i Acems grupper står derimot gjennom hele prosessen fullstendig fritt til selv å avgjøre hvor langt de ønsker å gå. De inviteres til å snakke om viktige hendelser og relasjoner i livet, og kan underveis få hjelp og stimulans fra lederne og de øvrige gruppedeltakerne til å nærme seg dette. Men valget er deres eget.

Acems grupper skiller seg også fra grupper og metoder som arbeider med å tenke positivt og bare skal oppmuntre. De gjensidige varme følelsene som gjerne utvikler seg i Acems kommunikasjonsgrupper, følger ikke av noen instruks om at man skal være understøttende overfor hverandre. De utvikles ved at gruppen får snakket seg igjennom konflikter og brytninger som oppstår underveis, og av at man gradvis har utviklet en tillit til hverandre. Det er en underliggende opplevelse av at de andre oppriktig vil en vel som gjør gruppen til en trygg favn å nærme seg også med temaer det kan være ladet for den enkelte å snakke om.

VEIEN FRAM TIL EN GOD GRUPPE
En god kommunikasjonsprosess etableres ikke av seg selv. Det er mange utfordringer å komme igjennom underveis.

Den første er klargjøringen av hvor ansvaret for prosessen ligger – nemlig hos deltakerne selv. I utgangspunktet er det ingen selvfølge. Fra skole og universitet har mange til nå vært vant til tradisjonell kateterundervisning hvor man som elev eller student har kunnet lene seg tilbake i en relativt passiv tilhørerrolle. Men Acems kommunikasjonskurs minner mer om tennistrening enn kateterundervisning.

Det er først når du begynner å spille selv at du oppdager hva du har behov for å trene på og hvordan du kan nyttiggjøre deg veiledning fra tennistreneren og andre spillere. Også i Acems kommunikasjonsgrupper er det deltakernes egen prosess og egen utprøving i møte med utfordringer underveis som står i sentrum.

Når deltakerne så begynner å snakke sammen ut fra seg selv på kryss og tvers i gruppen, etablerer det seg raskt en sosial struktur. Noen er aktive og initiativrike – og tar styringen. Andre følger opp der andre går foran. Atter andre tar en avventende tilskuerrolle for å se hva som skjer. Noen spiller på humor, andre er mer alvorlige og atter andre kommer raskt inn i følelser i sitt forhold til andre. Noen har stor selvtillit, andre er svært selvkritiske og atter andre virker tilsynelatende ubesværet.

I vanlige sosiale sammenhenger tenker man sjelden over den sosiale strukturen – og kommenterer i alle fall neppe direkte på den. I kommunikasjonsgrupper gir den derimot stoff til ettertanke. Hva slags roller er det jeg spontant velger i samvær med nye mennesker – og hva slags relasjoner er det jeg mer eller mindre bevisst går inn i i forhold til de andre deltakerne i gruppen? Hva ser jeg av meg selv og andre i det? Hvilke allianser og konflikter er det som oppstår i gruppen? Og hvordan utvikler gruppesamspillet seg etter hvert som prosessen skrider fram? Refleksjon og bevisstgjøring omkring dette er en utfordring nummer to i gruppens prosess.

MED BLIKK FOR GRUPPEPROSESSEN
Det viktigste materialet i Acems kommunikasjonsgrupper er hvordan gruppedeltakerne snakker sammen og hvordan de forteller om sitt eget. Uansett hva innholdet i dette måtte være, så kommer særtrekk både ved gruppens samværsform og enkeltpersonenes personlighet fram i måten man formidler seg på.

I perioder flyter samtalen i gruppen lett og utvungent. Den bringer fram opplevelser og refleksjoner som bidrar til prosessen. Men stadig vekk vil det – her som i livet for øvrig – skje at samtalen går på tomgang, stanser litt opp eller tvert imot spisser seg til i konflikt. Det kan være enkeltpersoner som kjenner på noe de er usikre på om de vil si i gruppen. Eller det kan være motsetninger mellom personer i gruppen. Disse punktene hvor flyten i kommunikasjonen av ukjente grunner opphører, er særlig interessante. Der er det behov for å utforske og få et nytt perspektiv på noe for å kunne løsne opp i bindingen og komme videre.

Når en deltaker nøler i forhold til hva han vil fortelle om i gruppen, er ikke poenget å få ham til å hoppe bukk over sine hemninger. Det er snarere å utforske og justere dem dersom det kan kjennes trygt å gjøre det i gruppen. Veien dit vil være å utforske situasjonen: Hvordan er det å være tilstede i gruppen? Hva kjennes det greit å snakke om – og hva kvier han seg litt for å ta opp? Hva er det som holder ham tilbake? Hvordan ville det føles om han likevel skulle dele noe av dette? Slike spørsmål vil de fleste være innom mange ganger i løpet av kurset – og den gjengse erfaringen er at etter hvert som fortroligheten og tryggheten i gruppen utvikles, blir den en god favn for å dele tanker og følelser også omkring ens egne hemninger og forhåpninger i samspillet med andre.

Når personmotsetninger utspiller seg i gruppen, er det lett å havne i én av to grøfter. Den ene er en stillingskrig hvor de to står hver på sitt og gruppen finner fram til ”hvem som har rett” – og allierer seg med den ene mot den andre. Den andre grøfta er økt selvsensur hvor den ene eller begge parter holder sine reaksjoner tilbake for å unngå å skape konflikt og misstemning i gruppen. I begge tilfelle blir en del av det som rører seg i gruppedeltakerne utelukket fra gruppens fellesarena – med de begrensende følger det vil ha for den videre prosessen.

For å løsne opp i knuten blir det viktig å finne en vei videre hvor det fortsatt er trygt og berikende at alle kan snakke åpent – også om andre skulle reagere på det. Det krever en samtaleform som er romslig nok til også å kunne ta opp i seg konflikt. Virkemidlet er å bringe inn en utforskende refleksjon av ståstedene på begge sider. Hva ser de to hos hverandre? Hva treffer den andre i dem selv? Er dette reaksjonsmåter de kan kjenne igjen fra andre sammenhenger? Hvordan oppfatter de andre gruppedeltakerne relasjonen mellom de to? Hvordan kan dette bidra til å nyansere forståelsen av det brytningen gjaldt?

BUD SKAPET BAKOM ORDENE
En utfordring er også å kunne se bakom det som blir sagt til måten det blir formidlet på i gruppen. Vanligvis lytter vi først og fremst til ordene, og forsøker å forstå hva fortelleren selv ønsker å formidle. Men meningsinnholdet i ordene er bare en del av budskapet. I tillegg formidles mye også med ordene vi velger, vår måte å snakke på – raskt eller langsomt, irritabelt eller mykt, gjennom kroppsholdning, hvem vi allierer oss med og mot i gruppen, sammenhengen vi sier det vi sier i.

Selv om denne såkalte metakommunikasjonen gjerne oppfattes lite bevisst, så vil reaksjonene likevel være der og forme oppfatningene deltakerne former seg av hverandre og av samværsformen i gruppen. Ved å sette ord på en mer helhetlig opplevelse av hverandre kan den felles gruppeprosessen favne mer av det som rører seg under overflaten. Det er viktig for å se det reelle samspillet i gruppen: ”Du sier at du er ferdig med din eks-kjæreste, men du virker trist i øynene når du snakker om henne. Du forvirrer meg”.

Kommunikasjonsgruppen er en sjelden anledning hvor vi kan få del i nyansene i hvordan andre opplever oss og ha rikelig tid sammen til å reflektere over dette som innspill til egen selvforståelse. Det er en bevisstgjøring som gjør det lettere å forholde seg til tilsvarende reaksjoner når de gjerne melder seg uutalt også i hverdagen ellers.

Dernest er det også en utfordring å kunne slippe seg inn i å utforske spenningen mellom andres opplevelse og ens egen selvforståelse. I slike situasjoner er det lett å hoppe på kjappe konklusjoner – enten man umiddelbart gir de andre fullstendig rett eller man avviser deres opplevelse fullstendig. Resultatet er i begge tilfelle at man slipper å ta forskjellen i opplevelse inn over seg. Alternativet er å stanse opp, hente fram forskjellen som det interessante faktum den faktisk er og utforske hva den egentlig står for. Hva er det de andre ser, som jeg har opplevd på en annen måte? Er det noe i deres opplevelse jeg kan gjenkjenne i meg selv? Hva treffer i så fall det, og hva får jeg behov for å si tilbake?

TILBAKE FRA KURS SOM ET NYTT MENNESKE?
Her står jeg. Slik opplever jeg dere. Hvordan opplever dere meg?

Uansett hvor trygg og alliert gruppen vanligvis oppleves, så blir de aller fleste også både berørt og litt rystet av å gjennomleve en uke på Acems kommunikasjonskurs. Man blir grundig bevisstgjort på hvilke roller, relasjoner og reaksjonsmønstre man spontant glir inn i i gruppen, man får snakket om viktige hendelser i ens liv og om sine lengsler og urolige tanker i forhold til framtida. Det bringer i bevegelse ens indre bilder av en selv, av hvem en selv er for andre, av hvem de er for en selv og av hva en selv kan og ikke kan utrette. Erfaringen hos tidligere deltakere på kommunikasjonskurs er at ettersiget i form av selvrefleksjon og egen nyorientering kan vare ved i måneder etterpå.

Hva som kommer ut av dette, kan bare den enkelte selv svare for. Men en av skytterne på det norske skytterlandslaget brukte et bilde i et innslag om Acem-meditasjon i NRKs helsemagasin Puls som kan passe godt også for resultatene av kommunikasjonskurs. ”Ser du blinken langt der borte?” sa han. ”Hullene i den er et speilbilde av hvor støtt jeg holder geværet. Og om meditasjon hjelper meg til å holde det ørlite grann støere, så kan det utgjøre forskjellen mellom å skyte blink og skivebom.” Tilsvarende kan man også si om de justeringer en ukes kommunikasjonskurs kan bidra til i egen selvforståelse. Det kan over tid få store konsekvenser for hvordan man over tid bruker seg i ulike livssammenhenger – i jobb, nære relasjoner og kreativ virksomhet.

Keywords: gruppepsykologi, kommunikasjonskurs
| More

Product

Dyade 2006/02: Alene men sammen
 

Related articles