Acem Meditation International

Dyade 1979/01: Alnæs, Mehren, Solzjenitsyn, Tikkanen

Hva innebærer det å ta et oppgjør med samtidens mest selvfølgelige be­greper — som få stiller spørsmåls­tegn ved og som derfor er med på å gjøre oss fremmede for oss selv, vår egen forståelse?

Product facts

Product type
Dyade
Product language
Norwegian
Weight
10 g
Price
€50.00
| More

Content

Rundt dette spørsmål kretser dette nummer av DYADE. Stein Mehren står sentralt i det. Han er en dikter som blir entydig rost for sin lyrikk — og forvirrende mangetydig omtalt for sin prosa. Den vanligste innvendin­gen mot ham går på hans form: for vanskelig, for ordrik utilgjengelig. Men for mange er han blitt en ånde­lig kraftkilde, og fremfor alt gjør han opprør mot tidens uvilje mot å være personlig. I dette opprør er han nådd så dypt i analysen av sine egne er­faringer at hans erkjennelse og hans beskrivelse av sine livskamper og livkonflikter også får gyldighet for andre. I romanen De utydelige fra 1972 leverer han et massivt angrep på den ideologiske livsholdning. Og han bru­ker ikke ideologi bare om samfunns­teorier, men om enhver forståelses­form som krever gyldighet for et­hvert individs selvforståelse. Tom Eide gir en innføring i romanen og kaller den en fruktbar innføring i forfatterskapet. Mange av de tanker som ligger i kim i De utydelige, har funnet en kraftig og gjennomtrengende form i Stein Mehrens hittil siste essay-samling, det samtidskritiske og filosofisk pregede verk Myten og den irrasjonelle fornuft (1977). «Du kjenner deg igjen i de kampene han skildrer, og det oppstår en gjenkjennelsens glede. Plutselig får du hjelp til en distanse, der dine opplevelser ikke bare blir gjentatte, løsrevne, men satt i sam­menheng. Mehren hjelper deg til å bli seende», skriver Per Slaastuen i sin gjennomgåelse av denne essay-samlingen. I sin siste roman, Musica, forsøker også Finn Alnæs å ta et oppgjør med samtidens selvfølgelige begreper. I forordet støter han mot tidens kunstnermyte, og Carl Henrik Grøndahl hevder at han i romanen roter opp både i tidens uklare forhold til indi­vidualismen, og i tidens angst for de sterke livsvalg. Men han vekker de motforestillinger han prøver å fri­gjøre seg fra — uten at han samti­dig klarer å levere noen overbevis­ende imøtegåelse. I motsetning til Stein Mehren tar han sitt oppgjør med ideologiseringen i stor utstrek­ning på ideologienes premisser og blir derfor defensiv. Noe som gjør at ro­manen også lider under en del kunst­neriske svakheter. Etter at Nordisk Råd har fordelt årets litteraturpris — atter igjen til en mann — har en gruppe kvinnelige skribenter i Norden gått inn for en alternativ pris til den finsk-svenske forfatteren Marta Tikkanen for hen­nes Århundradets kärlekssaga. Det er interessant og absolutt uttrykk for nye signaler i en litteraturkrets som i et tiår har vært dominert av det sosialt aggressive. Marta Tikkanens bok er nemlig dypt personlig og på mange måter et ikke uvesentlig inn­legg i tidens debatt om forholdet mel­lom virkelighet og litteratur: nær­gående skildrer hun sitt forhold — og sin kjærlighet — til sin alkoholikermann, forfatteren Henrik Tikka­nen. Mia Melin gjennomgår dette oppgjøret, som i form nærmest er en diktsamling. I sin selvbiografiske roman Kalven og eika forteller Aleksander Solzjenitsyn hvilken kamp det var å stå imot det sovjetiske maktapparatet et­ter at han slapp fri fra Gulag-arkipelet. Viktor Roddvik tar utgangspunkt i boken for å finne frem til det etiske grunnlag i hans forfatterskap — og den åndskraft han representerer. — De fleste mennesker går til grunne i fangeleirene, men de få som får styr­ke til å bevare sin menneskelighet, samler i seg summen av erfaringene med en styrke og en erkjennelse det er verdt å lytte til, skriver han.

Keywords: litteratur