Acem Meditation International

Kjødets lyst?

Vi var på en bondegårdsferie på Nesoddlandet. Sommeren var varm. Jeg må ha sittet mye på bakken, for sand i buksen gnisset sårt. Det var den sommeren jeg fylte 4 år.

Bak låven var det alltid skygge. Og der lå grisebingen. I hvert fall ble grisen bragt dit den ettermiddagen. Skyggene var så lange. Alle andre plasser på gården var jorden varm mot bare føtter, bortsett fra bak låven. Den ettermiddagen virket det ekstra mørkt der. Jeg husker ingen voksne rundt meg, bare bonden. Grisen hvinte. Noen må ha fortalt meg hva bonden skulle gjøre. Jeg visste helt sikkert at grisen hadde hørt hva som skulle skje. Derfor hylte den.

Så kom den sorte masken på grisen. Jeg trodde det var for at grisen ikke skulle se. Kanskje var det også riktig. For bonden tok en hammerlignende slegge og slo grisen midt oppe på hodet.

Først som voksen ble jeg fortalt at en slik hette hadde en spiker på innsiden. Den gikk gjennom grisens hodeskalle når bonden slo. Den gang trodde jeg bonden utsatte grisen for de mest grufulle pinsler. Blodet virket så rødt mot den lyse grisekroppen. Jeg forsto heller ikke at den var død. Da bonden helte kokende vann over den, løp jeg min vei. Bildet av den bleke, dampende grisekroppen har jeg husket siden.

Fra 4–5

års alderen reagerer de fleste barn spontant mot slaktescener. Selv om de ennå ikke forstår hva døden er, at det er en tilstand som er ugjenkallelig, synes de likevel å ha en selvfølgelig etisk bevissthet om livets ukrenkelighet. At døden er noe mer enn en midlertidig avskjed, forstår ikke barn før de er nærmere 7–8 år. At barn reagerer på slakt skyldes trolig også frykten for at den samme aggressive handling skal ramme dem. Barn identifiserer seg umiddelbart med dyr og tillegger dem egne følelser. En liten naken menneskekropp er vel så sårbar som grisen. "Når mamma sier at jeg spiser som en gris – vil bonden gjøre det samme med meg?" – tenker lett et barn.

Gris eller hund?

En klassiker blant engelsk barnelitteratur heter "Charlotte's Web" skrevet av E.B. White. Charlotte er en meget smart liten edderkopp som bor i låvetaket ovenfor grisebingen og vil hjelpe nabopiken Fern slik at hennes yndlings-babygris, Wilbur, ikke blir slaktet av bonden til jul. Bokens tema er bl.a. et barns sjokk og vantro over at noen først vil drepe og deretter spise et kjært dyr. Barn skiller ikke på samme måte som oss mellom hund og gris eller katt og kalv, hvilke dyr man kan man bli glad i og hvilke dyr man skal forbli uberørt av.

En populær barnefilm som gikk på foråret i 1996, het på norsk: "Heldiggrisen Babe". Den handler også om en griseunge, "Babe", som vokser opp på en grisefarm. I filmen fremstilles denne farmen på en måte som gir assosiasjoner til en konsentrasjonsleir. Ved en feiltagelse ble "Babe" ikke sendt i døden som resten av dens familie, men havnet istedet hos en bonde som av uforklarlige grunner ble berørt av grisungens blikk. Bonden behandler "Babe" derfor mer som en hund enn en gris. Bonden blir til latter for hele bygda. Inntil "Babe" viser verden at en gris er vel så intelligent og smart som noen annen hund.

Det visste vi voksne fra før, at grisen er et intelligent dyr. Men hvorfor slakter vi så griser og ikke hunder? Forsøk å forklare en 5-åring hvorfor noen dyr er verdige vår medfølelse mens andre ikke er det. Det er ikke lett å forstå denne forbeholdne medfølelse. Siden barn ikke skiller så klart mellom verdien av et menneske- og dyreliv kan de få litt vanskeligheter med en slik differensiering. "Er det sånn med mennesker også?" – tenker lett et barn, "at noen er så stygge eller dumme at det gjør ingenting om de blir plaget?”

Fremmedgjøring

Det er grunn til å minne om at ikke alle kulturer finner slakt og kjøttkonsum like selvfølgelig. Tvertimot ansees det i noen kulturer som primitivt og uetisk å utsette særlig store pattedyr for pinsler bare for å tilfredsstille vår (mat)lyst eller jegertrang. De fleste nordmenn reagerer da også spontant mot tyrefektning.

I vestlige land preges man utvilsomt av en distansering til de scener som er forutsetningen for våre middager. Vi "glemmer" synet, lydene og luktene fra slakteriet. Vi vil helst ikke tenke på grisehyl når vi spiser skinke. Til og med tidligere formann i Småbrukarlaget, Per Olaf Lundteigen, har påpekt denne splittingen – eller avstanden mellom kjøttkonsum og bevissthet om slakt. Han kalte det fremmedgjøring. Hans løsningsforslag, som fikk førsteside oppslag i avisene, var å gjøre førskolebarn fortrolig med håndteringen av øks, kniv og slaktemetoder. La barna få lære hva som skal til for at hamburgeren kan komme på bordet. Eller det kan sies på en annen måte : la oss ta deres ukritiske medfølelse fra dem så tidlig som mulig. Albert Schweizer (vegetarianer) hevdet at før det moderne menneske utvider sin omkrets av medfølelse til å gjelde alle skapninger, vil "han" ikke finne fred. En øks i en barnehånd hjelper ingen.

Selv om de aldri har vært tilskuere til en slaktscene, velger stadig flere, særlig yngre mennesker, å la være å spise sine pattedyrfrender. Ungdommen har kanskje bevart noe av sin barnlige, spontane avsky mot slakt, samtidig som den har behov for å sette spørsmålstegn ved foreldrenes kost og andre selvfølgeligheter.

Irrasjonelle grunner til vegetarianisme finnes utvilsomt. Mange med konvensjonelt kosthold føler seg da også fullt ut berettiget til å psykologisere vegetarianeren. En vitenskapelig studie av sammenhengen mellom kostholdspreferanse og personlighetstrekk er ennå ikke foretatt. Det er ikke sikkert at en personlighetsundersøkelse trenger å komme mer gunstig ut for kjøtteteren som liker biff tartar og blodpudding.

Det finnes kanskje ikke så mange irrasjonelle grunner til kjøttkonsum. Valg av kosthold er vel først og fremst tuftet på konvensjoner og vaner. Men det finnes en del irrasjonelle motforestillinger mot oppgivelse av kjøtt i kosten. Her skal nevnes noen av de mer kuriøse.

Kjøtt og kjønn

Feministen og vegetarianeren Carol Adams har skrevet en bok "The Sexual Politics og Meat" hvor hun hevder at undertrykkelse av dyr i form av kjøttkonsum og jakt er uttrykk for primitiv, patriarkalsk mannssjåvinisme. Hun mener mannen underlegger seg kvinnen på samme måte som han jakter på sitt bytte. Som feministisk lektyre er boken overspent, men som et forsvarsskrift for vegetarianisme har den mange gode poeng.

I "Adams" bok kan man lese om en gammel myte: Zevs, patriarken over alle patriarker, begjærer den inntagende og delikate Metis. Metis unngår ham, men han løper etter henne. Han lurer henne ned på et leie med ord “dyppet i honning”. Der blir hun forført, voldtatt og deretter – spist opp. Denne myten er så visst ikke død, hevder Adams. I USA er det ikke sjelden man kan finne restauranter som har avbildet en stor, kjøttfull kvinnerompe på inngangsdøren med følgende tekst: ”We have the best beef in town”. Adams forteller videre om amerikanske menn som neppe tenker over at de kaller søte kvinner for "bunnies", "chicks" eller "birds". De mindre søte heter "bitches". De spiser man ikke. På elskovssproget kalles det kvinnelige kjønnsorganet "pussy". Den norske mann kaller sitt vingeløse seksualbytte for rype. Den mindre attråverdige er gjerne en merr eller gås. Kjønnsorganet hos norske kvinner er også ikledd pels og kalles mus.

Mange vil ennå huske filmen fra begynnelsen av 90-årene “The Silence of the Lambs” eller “Nattsvermeren” som den het på norsk. Den engelske tittelen på filmen tok utgangspunkt i en politikvinnes barndomserindring om slakting av lam. Hun var ikke øyenvitne til slakten, men hørte lammene skrike. Det var ille. Men verst ble det når de ikke hylte lenger – da det ble helt stille. Den stillheten og vissheten om hva den innebar husket hun ennå som voksen. Da fikk hun gleden av å stifte bekjentskap med et rovdyr av en psykiater. Som kulturelt fenomen var populariteten til denne heslige skrekkfilmen om kannibalisme i seg selv interessant. Tema i filmen var slakt og kjøttspising. Om det var lammekjøtt eller politikjøtt man fortærte var underordnet. Filmen lekte med å oppheve differensieringen mellom dyrekjøtt og menneskekjøtt . Det skremte vettet av oss. Oppheves denne differensieringen, er nemlig alle kjøttetere også kannibaler. Og alle er vi et potensielt bytte for hverandre. Skrekk og gru. Men ikke bare. Noen av oss sier fortsatt at vi gjerne vil ha vår utkårede med hud og hår.

Engelskmannen Nick Fiddes skrev en sosialantropologisk doktoravhandling som senere har kommet ut som en spennende bok: "Meat. A Natural Symbol." Boken er sannsynligvis den mest gjennomarbeidete analysen av kjøtt og dets symbolverdi som foreligger. Han har et eget kapittel som omhandler sex og spising. Han finner det ikke det minste rart at disse to driftene sammenlignes. Han skriver at begge tjener til å oppretteholde livet og arten, begge er gjerne knyttet til lyst og begge kan medføre en sårbarhet siden de forutsetter en overtredelse av kroppsgrensene. Ved å spise gjør man noe ytre til en del av ens indre. Det forutsetter en tillit, en positiv forventning om at det man putter inn i seg vil gjøre en godt. Zevs og Metis lever videre.

En god venn, som også er vegetarianer, fortalte om hans velutdannede og opplyste kollega som hadde tatt ham til side i et selskap hvor han hadde fått høre om vår venns kosthold og spurt med genuin bekymring: "Er du ikke redd for ...., em....., påvirker det ikke......, svekker det ikke... potensen?" Han trodde visst at et kosthold uten blod forårsaket tidvis mindre blod til ens lem. Forestillingen om at rødt kjøtt øker potensen er han ikke alene om. Det er neppe tilfeldig at biff tartar synes å være standardrett på de fleste strip-tease barer.

I Fiddes bok kan vi lese om kapteinen på et slaveskip som sluttet å spise kjøtt på overfarten for at han ikke lenger skulle begjære de kvinnelige slavene. Vi kan lese om pedagoger i forrige århundre som anbefalte lite kjøtt i kostholdet til ungdommer som en måte å dempe onanering.

Krig med blodig biff

Fiddes skriver også om soldater som fikk ekstra porsjoner med blodig kjøtt før de skulle ut i krig. For rødt kjøtt økte ikke bare potensen, trodde man, men også styrken og krigersk hissighet. Ikke så rart at man trodde det. Kjøttkonsum forutsetter jo aggresjon mot og drap av dyr. Må det slakt til for å lage en god kriger? Selvfølgelig ikke. Kjøtt "gjør" ikke noe med vårt temperament, vår hissighet eller vår potens. Like lite som broccoli og bønner "gjør" oss mer godmodige. Gorillaen – kanskje den mest fryktinngytende av våre helt nære slektninger i dyreriket, og iallfall den muskulært sterkeste – lever utelukkende vegetarisk. Vårt kosthold kan ikke uten videre endre vår psykologi. Men kosthold kan likevel ha en viss betydning for velvære, vitalitet og årvåkenhet.

Forestillingen om økt potens og styrke ved å tygge og svelge oksens muskler er neppe avgjørende for hvorfor mange velger å fortsatt være kjøtteter. Kostholdsvaner er skikk og tradisjon. I så henseende er nok de fleste nordmenn langt mer konvensjonelle og konservative enn man kanskje liker å tenke om seg selv. I California betegner hver femte amerikaner seg som vegetarianer. Andelen er enda større blant ungdom og folk i underholdningsbransjen. Guvernøren selv, som oppfordrer flere til å spise "veggie-burger", har gjort det til politisk-økologisk ukorrekt å spise noe som har et ansikt. Akkurat som røyking i offentlige rom er blitt forbudt av hensyn til almennheten. Ingen ville påstå at man i California har et mer blodfattig og “vasskokt” seksualiv av den grunn, ei heller er de mindre aggressive enn andre.

Om ikke blodig biff gjør krigere av oss , så kan opplæring av små barn i bruk av øks i den hensikt å drepe dyr, bidra til å forstyrre en moralutvikling og en etisk bevissthet hos barn som spontant ikke skiller mellom verdien av et menneskeliv og livet til en griseunge. Så lenge man som sivilisert og etisk bevisst person gjerne vil slippe selv å drepe for å få noe på middagstallerkenen, er distanseringen til slakteriet trolig en nødvendighet. Vi er nok flere som løper vekk fra en blek, dampende grisekropp.
Litteratur:
Nick Fiddes: "Meat. A natural symbol." Routledge, London 1992
Carol Adams: "The Sexual Politics of Meat."

(Turid Berg-Nielsen)

Keywords: vegetarianisme | kultur
| More

Product

Dyade 1996/01-02: Føde for tankene

 

Related articles