Acem Meditation International

Saharas historie - politikk og geologi i planetens største ørken

En gruppe menn hviler i den knappe skyggen av et akasietre i Sahara. De befinner seg ved utkanten av sandsjøen Erg de Ténére i Niger. Søtlig te putrer over et lite pinnebål. Den skal drikkes til et sparsomt middagsmåltid av sammenpressede couscous-kaker og dadler. Klokken er litt over tolv.

Over dem skinner Sahara-solen. Varmen er som en jernvekt. Den stråler tilbake fra bakken og skaper vridninger i luften. Det er som å sitte på bunnen av en brødrister. Temperaturen har steget jevnt de siste timene, og er nå på 48 grader celsius. Stålet i den mørbankede Toyota Landcruiseren er for varmt til å ta på. Metallet knaker i protest.
Det er den sør-afrikanske forfatteren Marq de Villiers som forteller fra en reise innover i Sahara på jakt etter en forstenet skog og hulemalerier. Begge deler er tegn på at Sahara ikke alltid har vært like gold. Men til tross for at reisen begynte med en sitrende forventning om det man kunne finne, har den overopphetede, knusktørre luften tatt livet av en hver samtale. Så blåser det opp. Vinden er ikke kraftig, men virvler likevel med seg den finmalte ørkensanden. Den er som mel og gjør himmelen gultåket og solskiven uklar. Bilen er parkert for å gi ly, men det hindrer ikke sanden. En tinntallerken på bakken blir i løpet av noen sekunder dekket av en knasende film. Sand i ørene, i nesen, den irriterer øynene, lirker seg inn i klærne. Drivende sand i hver eneste lille sprekk og åpning: Sand i teen, sand i maten, et plagsomt belegg på tennene. Sikten er minimal, kanskje bare ti meter. De sitter sammenkrøpne, venter. Sjåføren har hodet på knærne. Det ser ikke en gang ut som han puster.
Ut av dette svovelaktige, virvlende halvmørket dukker plutselig tre menn på kameler opp. De vandrer ufortrødent gjennom sandsløret, passerer bare noen få meter fra leiren. Men ingen sier noe eller hever hendene i hilsen. Kamelene er svært høye, med lange, knoklete ben og et nærmest opphøyet utseende, harkende og gryntende for hvert skritt, som gamle menn med sure oppstøt. De tre nomadene er innhyllet i blått stoff. Bare øynene er synlige. Hver holder en lang stav som peker nedover, forbi kamelnakkene. De bærer brede sverd i bandolærene og én av dem har en rifle over skulderen. Vannet skumper i guerbaer, geiteskinnsekker som henger langs kamelenes flanker.
De beveger seg stille gjennom leiren. Kamelhovene lager ingen lyd mot den myke sanden. Det knirker svakt i lær, dyrenes raplignende pust, og så er de borte, forsvunnet i sandskyen, på vei ut i ørkenen. Ingenting står igjen etter at de har passert, de er som unnvikende gjenferd. Hvor er disse dyp-ørken-tuaregene på vei?
Hvor kommer de fra? I hvilket ærend? Og hvordan finner de veien i et landskap uten stier, uten horisont, med tyve meters sikt? De er på vei nordover, men nord byr ikke på annet enn ukers tungt ritt til ingensteds.
Mot vest ligger Aïr-steinmassivet, men mot nord og øst, ingenting.
Allahs tomme hage
Sahara, klodens største og strengeste ørken. Den er et hav uten vann, et fryktens sted av sandblåste knokler på ørkengulvet, en gold villmark. En reise i Sahara betyr svært mange dager uten landemerker, bare en langsom bevegelse i den dirrende varmen fra soloppgang til solnedgang, gjennom et landskap av talløse, anonyme sletter dekket av stein, klipperester og grus.
«Allah fjernet alt overflødig menneske- og dyreliv fra ørkenen så han skulle ha ett sted hvor han kunne vandre alene ... Derfor kalles den store Sahara også Allahs hage», sier et arabisk ordtak.
Men denne hagen er langt fra den anonyme flaten av endeløse brungule sletter som stereotypien vil ha det til. Den har dyreliv, og en befolkning av nomader som overlever i ørkenen som sjømenn på et hav uten vann. Sahara er ikke tom, men full – full av menn og legender, av sand og stein, av sviende vind og plutselige, ville stormer, av ofte dødelige skapninger, av flyktninger i hemmelige fjellfestninger, av handelsmenn og smuglere, av reisende og bedrag.
Faktisk er Sahara full av overraskelser. Vann der man ikke skulle kunne finne vann. Store reservoarer, dypt i bakken. Innsjøer som forandrer farge av ukjent grunn. Ensomme trær med hundre meter lange røtter. Kjempetrær, veltet og forvandlet til stein. Steinsirkler, langt eldre enn Stonehenge. Smaragdfjell, kalkfjell, fjell svarte som kull eller blendende røde. Sanddyner som beveger seg ved å hoppe, ikke ved å drive. Blinde fisker i dype brønner. De spisse knoklene til prehistoriske krokodiller så lange som busser. Levende krokodiller i en liten sjø, tusen kilometer fra rennende vann. Mumifiserte fugler. En ravn som lever under en klippe. Skapninger som absorberer fukten i sitt eget åndedrett og derfor ikke trenger å drikke. Et sted fullt av natur, evigvarende, fantasifullt, overveldende i alle sine særheter. Den store Sahara.
Saharas politiske kart
Bildet av de tre tuaregene som forsvinner i sanddisen bærer i seg myten om Sahara og dens unnvikende herrefolk. Skal du ta for deg Saharas historie er det to akser du kan bevege deg langs: Den geologiske og den geografiske. Den siste først. En måte å få et begrep om Saharas geografi på, er ved å ordne ørkenlandene i grupper. I nord finner vi middelhavsrekken: Marokko, Tunisia, Algerie og Libya. I øst strekker Egypt seg sorover, tett geografisk og historisk knyttet til Sudan gjennom Nilens lop. Den sorlige delen av Sahara defineres av Sahel-landene, Mali, Niger og Tsjad. (Ordet Sahel kommer fra arabisk, sahil, som betyr «kysten av Sahara» eller «grensen til Sahara»). I vest, langs Atlanterhavet, finner vi Mauritania og Vest-Sahara (under Marokkansk okkupasjon siden 60-tallet).
Saharas kjerne ligger der den nordlige rekken glir over i den sorlige. Algeries sorlige grensetrakter og Nigers nordområder er de mest avsidesliggende og uforandrede av Saharas landskaper. Her fant ørkennomadene, tuaregene, maurerne, chaambaene og andre ly etter den arabiske invasjonen i det syvende arhundre, og det er her flesteparten av dem fortsatt bor. Tamanrasset i Algerie blir ofte referert til som «tuareg-hovedstaden».
Sand og kongedømmer
Mange av disse landene er relativt unge. Deres moderne grenser stammer fra kolonitiden, da det meste av Afrika ble delt opp i innflytelses-soner under de europeiske imperiemaktene. Men i essens er Saharas land svært gamle, med lange, noen ganger praktfulle, men oftest melankolske historiske linjer.
Den nordlige rekken kjenner vi best til. Pharaoenes kongedomme i Egypt strakte seg langs Nilen og inn til de storre oasene i Saharas utkant. Etter tre tusen års sammenhengende styre, ble gud-kongenes herredømme overkjørt av perserne fire hundre år før vår tidsregning. Deretter av makedonerne, romerne og tilslutt – etter islams fødsel – av araberne. De andre kongedømmene langs middelhavskysten led samme skjebne: Libya, Tunisia, Algerie og Marokko ble utsatt for en lang rekke bevæpnede kolonister: fønikerne, kartagerne, romerne, vandalene, bysantinerne. Araberne brukte sin base i Egypt til krigerske sveip langs
kysten på sekshundretallet og igjen på ellevehundretallet. Disse angrepene drev store deler av befolkningen dypt inn i ørkenen.
Når det gjelder de sørlige landene, er vi mindre skolert. Ikke minst fordi det finnes få skriftlige kilder. Men rundt det første århundre i vår tidsregning begynte flere kongedømmer å samles i det som i dag er Mauritania, Mali, Niger og Chad. Da de første islamske forkynnerne krysset ørkenen på syvhundretallet, var disse kongedømmene godt etablert. Noen av dem var store nok til å kunne kalles imperier. Det tidligste var gamle Ghana, deretter fulgte Tekrur. Så kom Mali, det største imperiet i fordums Afrika, etterfulgt av Songhai. Lenger til øst, rundt Tsjad-sjøen oppsto kongeriket Kanem-Bornu på nihundretallet. Det varte i
nesten tusen år, før det ble oppløst av de franske kolonistene. Dette kongedømmet var middelalderens store handelsrike, godt kjent av kjøpmenn både i Europa og i Levanten (landene rundt det østlige Middelhavet). Det sier litt om denne kulturens fall at under franskmennene var Tsjad så isolert og betydningsløst at nesten halvparten av de offentlige stillingene sto ubesatt til en hver tid. Faktisk fikk franske tjenstemenn tildelt oppdrag i Tsjad som straff.
Franskmennenes grep
Sett opp mot Sahara-kongedømmenes livstid er de moderne afrikanske landenes historie svært kort. De fleste landene i Sahara-regionen vant uavhengighet fra Frankrike på 1950 – og 60-tallet, etter at Annen Verdenskrig hadde vist befolkningene at den hvite mann var langt fra uovervinnelig. Algeries frigjøringskamp var den mest blodige, og da franskmennene trakk seg ut i 1962 var halvannen million mennesker drept. Denne krigen er fortsatt et ikke-tema i Frankrike i dag, og kan nesten kun behandles metaforisk i landets offentlige dialog. Et godt eksempel er den tyske filmskaperen Mikael Hanekes Caché, en sterkt politisk
film som kun spiller seg ut mellom to menn i dagens Paris. Franskmannen nekter å forholde seg til at han faktisk påførte den algeriske mannen store sjelelige sår da de var barn. Fornektelsen får etter hvert store konsekvenser for begges liv – og har ringvirkninger helt inn i neste generasjon. Til tross for et generelt mishag mot franskmenn gjennom hele det tidligere franske koloniområdet, har de fleste landene beholdt fransk som nasjonalspråk. De deltar sånn sett i den globale frankofonien, et av Frankrikes argumenter for å kunne kalle seg en stormakt og begrunne sitt faste sete i FNs sikkerhetsråd.
I dag er Sahara-regionen velsignet med ulike grader av demokrati. Fra Gadaffis enevelde i Libya og FLNs totalkontroll i Algerie, via det opplyste kongedømmet i Marokko til den mer typiske haltende afrikanske republikkmodellen, der én etnisk gruppe holder på makten gjennom mer eller mindre rettferdige valg og endringer i grunnloven, med det resultat at andre grupperinger innleder motstandskamp. Dette er tilfellet i Tsjad og Niger, og til en viss grad Mauritania. Både i Algerie og Egypt er demokratiet lirket til side for å hindre at islamske fundamentalister skal komme til makten. Sudan har, både med nord-sør konflikten og
utrenskningene i Darfur sikret seg plassen som Saharas enfant terrible. Mali fremstår som regionens best fungerende demokrati, men har potensielt både et tuareg-opprør og en stor klimaendringsbombe med etnisk tilsnitt i delta-området å hanskes med. Malis relativt gode fungering gjør landet til Sahara-regionens foretrukne bistandspartner. Både FN, et vell av internasjonale organisasjoner og flere norske bistandsgrupperinger er engasjert i langsiktige prosjekter i landet. Til tross for dette ligger Mali sammen med Niger, Sudan og Tsjad godt plassert blant verdens fattigste land.
Metemark og dinosaurer
Den andre aksen gjelder Saharas geologiske historie. Her er metemarken en interessant historieforteller. Metemarker er for bønder, hagefolk og økologer et symbol på et økosystem i god balanse. Markene lufter jorden, gir den næringsstoffer, gjør den mottakelig for planter. Men metemarker er også ekstremt sårbare og svært sensitive for tap av kroppsfuktighet. Til tross for denne skjørheten, finnes metemarker på alle fuktige steder over hele Sahara, selv i de mest avsidesliggende oaser. Studerer du genetikken til metemarkene, får du et forvirrende migrasjonsmønster: Markene i nord har felles gener med mark i middelhavsområdene og så langt vest som Kanariøyene. Markene i sør er mer uforutsigbare og har forbindelser både til Egypt, Tunisia og Victoriasjøen. Men én ting er sikker: Markene kom ikke på kamelryggen. De kom for egen maskin, gjennom fuktig, næringsrik jord. Da jorden som brakte dem dit tørket inn og forsvant, var de fanget i de få stedene som fortsatt var fuktige.
Fra de små til de største: Det var dinosaurer i Sahara, som det var stort sett alle andre steder på planeten. For hundre millioner år siden var hele Sahara dekket av fuktig skog. I denne levde dinosaurer, krokodiller, gigantiske skilpadder, pterosauruser og fisker av alle slag. I ørkenområdene i Niger (der de tre kamelrytterne i starten av denne artikkelen dukket opp) ligger en av verdens største og viktigste dinosaur-kirkegårder. Fossilene er spredt utover et hundre kilometer langt belte. Noen av knoklene stikker opp fra sanden på toppen av dynene, begravet og blåst frem igjen tusenvis av ganger. Nå er de plukket av tilfeldige turister eller hakket løs av tuaregene for å lage smykker.
Etterlevninger av de store, fuktige skogene finnes over alt i ørkenen. I Algerie, Niger og Tsjad finner du forsteinede rester av falne kjempetrær, nå offer for erosjon og oppsmuldring. Tuaregene stiller dem opp og bruker dem til å markere reiseruter eller brønner. Siv og gress er også forstenet. På de store saltflatene som en gang var vann, særlig i sørlige Sahara, finner du kalkifiserte strå, som nå ser mest ut som bitesmå ventilasjonssjakter der de markerer omkretsen av forlengst fordampede innsjøer.
Sumpen tørker inn
Dette store sump- og skoglandet eksisterte i all sin fuktige og grønne prakt frem til slutten av miocen-perioden, det vil si frem til rundt fem millioner år siden, da monsun-linjen gikk tusen kilometer nord for der den går i dag. Etter denne perioden tørket nesten all tropisk våtmark opp. Siden da har Sahara vært ørken mer enn én gang. I følge geologiske spor var den fuktig flere ganger i løpet av den lange pleistocen-perioden som varte frem til rundt elleve tusen år siden. De fossile akviferene (vannholdige bergformasjoner) som finnes under store deler av Algerie og Libya er datert til å være mellom ti og trettifem tusen år gamle. Dette betyr at regnvann har seget ned fra overflaten både gjennom pleiostocen- og holocenperiodene (holocen er navnet på de siste elleve tusen årene av jordens historie).

Ørkenifisering ble fulgt av fuktige perioder i vekselvirkning i sykluser på omtrent ti tusen år. På slutten av siste istid, rundt femten tusen år siden, økte regnfallet over hele kloden. Sahara hadde vært ørken gjennnom istiden, men i løpet av denne tidlige holocen-perioden, idet isen smeltet og regnfallet økte, var vannivåene i Amerika, Europa og alle andre steder, inkludert Afrika, på sitt høyeste. Hele Sahel-beltet var dekket av sjøer som årlig flommet over som et resultat av avrenning fra Saharas høysletter. Savannegress spredde seg over ørkenen. Sjøene og de tørre elveløpene fyltes med vann og fisk. Tsjad-sjøen var femten ganger så stor som i dag. Skoger dukket opp: sedertrær, sykamortrær, ask, lind- og piletrær vokste gjennom hele Sahara. På høyslettene i Ahaggar og Tibesti fantes det eiketrær.
I midten av holocen-perioden var gjennomsnittstemperaturene på Jorden to eller tre grader høyere enn i dag (fire grader høyere i de arktiske og sub-arktiske regionene). Dette var ideelle forhold for fremveksten av menneskelige kulturer. Somrene var milde og vekstsesongen strakte seg en måned ekstra i begge ender. Et antall sivilisasjoner blomstret, i Mesopotamia (dagens Irak) og andre steder. De første tegnene til mer avanserte menneskelige bosetninger i Sahara er ti til tolv tusen år gamle. Så, et sted mellom seks og åtte tusen år siden, begynner Sahara å tørke inn igjen og blir etter hvert den største ørkenen på planeten. I de siste tre tusen årene har klimaet i Sahara vært stabilt tørt og varmt, slik det er i dag.
Trussel
Men til tross for stabilt klima i denne tiden, er ørkenens grenser i forandring. Akademikerne krangler om hvorvidt Sahara vokser, krymper eller bare flytter på seg. Dersom den forandrer seg, kan det være et resultat av menneskelig uforsiktighet, uforståtte klimasykluser, planetær bevegelse eller forskyvninger i Jordens akse. Den kan også være resultat av disse faktorene i kombinasjon. Eller av ingen av dem. For hver teori finnes det en som sier det motsatte. For hvert stykke bevis finnes det et annet som motsier det. Dagens mangel på vann har vært rådende i alle fall siden romertiden. Lenge holdt romerne ørkenen på armlengdes avstand med ingeniørkunsten sin. Talløse oaser i nordlige Sahara har buede rester etter romerske akvedukter. Noen av dem står fortsatt, halvt begravet av sandyner. Lenger øst hadde grekerne sinnrike systemer med steinsisterner for å vanne jorbruksmark og vinranker. De kultiverte et belte fra Cyrenaica i Libya til Aleksandria i Egypt. Også disse ligger i ruiner, men ikke som følge av klimaforandringer. De ble revet ned i arabisk skadefryd under invasjonene på tusentallet.
Tre hundre års ensomhet
Det vitenskapsmennene ikke diskuterer er hvor forbløffende fort dagens Sahara ble ørken denne siste gangen. Den forandret seg fra grønn savanne til ødemark med bekymringsverdig hastighet: Langsomme forskyvninger i Jordens bane og akse samlet seg opp helt til de plutselig utløste feedback-spiraler i hav, land, vegetasjon og atmosfære. I løpet av knappe tre hundre år var alt det grønne erstattet av den ørkenen vi kjenner i dag. Det er en total forandring det kan være grunn til å reflektere over, ikke minst med tanke på de klimaendringene vi står midt oppe i.
Både Jupiters og Venus’ gravitasjonsfelt får Jorden til å svinge langs nord-sydaksen. Denne bevegelsen gir oss årstidene: Sommeren kommer når den ene av halvkulene er vippet mot solen. Gjennom en syklus på førti tusen år varierer dette utslaget mellom 24,5 og 22.1 grader. Samtidig får samspillet mellom solens og månens gravitasjonsfelt Jorden til å vakle, noe som endrer tidspunktet for perihelion, stedet der Jordens bane er tettest på solen. Disse to syklusene, sammen med en teoretisk tredje syklus som endrer formen på selve jordbanen rundt solen, bestemmer hvor mye sollys som treffer jorden. Den serbiske matematikeren Milutin Milankovich fremsatte denne teorien på 1930-tallet som en del av en modell for istidene. De kalles nå for Milankovichsykluser.
For ni tusen år siden var Jordens helningsgrad 24,14. I dag er den 23,45. Før forandringen i Sahara inntraff perihelion i juli. Nå skjer den i januar. Før forandringen var den nordlige halvkulen badet i lysere og lengre sollys, nok til å forsterke de afrikanske og indiske sommermonsunene. Pollenstudier viser at Sahara på den tiden var dekket av savanne og lave busker, med lommer av skog.
Komplisert samspill
I noen tusen år hadde endringen i helningsgrad ingen målbare konsekvenser. Enkeltivs var de forandringene som foregikk for små til å påvirke livet i Sahara. Men de bygget opp momentum. Klimaforskeren Martin Claussen og hans team ved Potsdam Institute for Climate Impact anslår at forandringen fra savanne til ørken foregikk i to adskilte «episoder». Den første intraff for rundt seks tusen år siden, den andre, tre-hundre-års-rykket, skjedde for nærmere fire tusen år siden. Den siste, skremmende kort i et geologisk perspektiv, tippet klimasystemene i Sahara opp ned, med ødeleggende konsekvenser for livet der. Sommertemperaturene steg dramatisk, regnet sluttet nesten helt å falle, elver og sjøer tørket ut og vannspeilene begynte å synke.
Denne teorien viser at lite av den siste kataklysmiske forandringen i Sahara kan tillegges endringer i havtemperatur, og enda mindre menneskelig manipulasjon av miljøet. Konklusjonen til Claussen er at atmosfære- og vegetasjons-feedbackløkker har skylden. Løkkene er svært sammensatte og gjensidig infiltrert i hverandre:
<blockquote>We’ve shown that this can be described as a natural phenomenon ... just a vast weird clockwork ... that connected Jupiter to the acacia trees [of the Sahara], with Earth’s tilted axis, the summer monsoon, and the brightness of the desert sand all acting as intermediate cogs ... and it all happened very fast ... well within the limits of cultural memory. [...] Global warming ... could, a century or two from now, provide the nudge to the monsoon that the tilt and wobble of Earth’s axis did in the middle Holocene.</blockquote>

En senere amerikansk studie anslår at det var jordsmonnets og plantenes evne til å holde på fuktighet som holdt Sahara grønt i tidligere tid. Jordsmonnet avga mer fuktighet og bidro til å skape regnskyer. Plantedekket absorberer mer solenergi enn sand og avgir fuktighet i prosessen. Dermed får du et selvforsterkende kretsløp: Vegetasjonen blir tykkere, bakken fuktigere og mørkere, som fører til at mindre sollys reflekterers og at fuktigheten i luften øker, dermed faller det mer regn, som igjen gjør vegetasjonen tykkere.
Mennesket som problem
Men selv om det skulle vise seg at ørkenen som helhet ikke blir større, er det liten tvil om at lokale områder opplever ørkenspredning. Dette skjer særlig langs Saharas sørlige grenser, og er nesten alltid knyttet til menneskelig aktivitet (se artikkelen En reise på terskelen til Sahara).
I et forsøk på å endre tenkningen har FN nylig forandret definisjonen av ørkenspredning fra «spreading of a desert» til «arid land degradation». Når vegetasjonen blir fjernet, tørker jordskorpen inn og reflekterer mer av solvarmen. Dette fører til endringer i termodynamikken i atmosfæren og hindrer regnfall. Mere støv (i seg selv et resultat av ørkenspredning) og annen forurensning i atmosfæren fører til klimaendringer. Ørkenspredningen fører til senkning av vannspeilet, økt saltinnhold i jordsmonnet og det gjenværende vannet. Med erosjon og utryddelsen av vegetasjon blir klimaet enda tørrere.
Befolkningsvekst er på ulike måter kjernen i denne ørkenspredningen. Mer mennesker betyr flere husdyr, mer vegetasjon brukt til brennstoff og bygging. Større dyreflokker betyr at mer jord trampes ned og gjør bakken hardere. Dermed tar den opp mindre av det lille vannet som fins, noe som igjen leder til erosjon og forringelse av jordsmonnet.
Tuareg-opprørene i Mali og Niger på 1980- og 90-tallet er et eksempel på ørkenspredning med politisk opphav. På grunn av krigføringen kunne ikke nomadene like lett ta med seg kamelflokkene til nye beiteområder. Og ettersom de ikke var velkomne i byene, måtte de selv dyrke mat, basert på vanning fra grunne brønner. Noen av brønnene tørket ut, andre ble fylt av jord eller måtte forsterkes med stein, og dermed seg ikke vannet lenger ut i bakken omrking. De små vannpølene som ble bygget for å forsøke å holde på vannet førte bare til økt fordampning og økt saltinnhold i jorsmonnet.
Maur fra stakken
Økonomisk og teknologisk vekst virker fornuftig, men er to-egget: Med dieselpumper kan man hente opp vann fra stadig dypere akvifer, noe som har fått nomadene til å gi slipp på vandringene og i stedet slå seg til ro med dyreflokken på ett sted, og endatil øke antallet dyr. Dermed blir belastningen på plantelivet i området større, plantene blir gresset i hjel, rykket opp med roten. Introduksjonen av vestlige landbruksmetoder for å øke avkastningen fra jorden skaper problemer da disse metodene er utviklet i tempererte klima med dypere jordsmonn og mer regn. Resultatet i Sahel er at det tynne jordsmonnet ødelegges og landområder som før ble dyrket forandres til ørken.
Det er den klassiske onde sirkelen: Ørkenen krever mer desperate tiltak for å sikre menneskenes overlevelse. Den menneskelige aktiviteten gjør ørkenen verre. Sahara i sin nåværende form er ung. Klimaendringer kan igjen forandre den til noe annet. Men her, som alle andre steder, er menneskenes herjinger uten betydning i det store perspektivet. Planeten gjør det den alltid har gjort: Forandrer seg. Blir vi for plagsomme, reiser den seg og børster oss bort som maur fra stakken. Men enn så lenge er vi her. De tre tuareg-rytterne som dukket opp fra ørkenstøvet forsvant like fort innover i den endeløse sanden. Det var ingenting dit de var på vei. Men likevel var de hverken fortapt eller uten mål. De var der de skulle være: Hjemme.

Keywords: sahara, geologi, afrika, politikk, klima
| More

Product

Dyade 2009/04: Sahara - Trussel og møteplass
 

Related articles