Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Jeg tror det var noe av denne ærligheten og nærheten som gjorde at jeg ønsket å bli kreftlege. Selv om de fleste i dag blir friske av kreftsykdommen. Arbeidet med alvorlig sykdom og død ble en motsats til mye annet i livet, der det mest alvorlige blir holdt på trygg avstand med en ironisk kommentar, konsum og atspredelse, jobbjag eller andre avledningsmanøvre.

Noe av det mest påfallende ved å jobbe med mennesker som nærmer seg døden er hvor forskjellig de reagerer. Mens noen stritter i mot helt fram til siste sukk, senker andre skuldrene og slapper av og gjør det beste ut av den siste tiden. Hva bestemmer hvordan man reagerer i et eksistensielt utfordrende og ukjent situasjon? Hvordan ville jeg reagert?

Å vende ansiktet mot døden er en eksistensiell øvelse. Vi gjør den ikke ofte i vårt samfunn. Mange har levd størstedelen av livet uten å forholde seg til døden annet enn som noe som vil komme i fjern fremtid. Blir man syk, finnes det nok av leger og medisiner som kan fikse det. Livet er ikke farlig.

Hensikten med dette Dyadenummeret er ikke å dra leseren inn i dystert alvor. Snarere er det å bringe til torgs refleksjoner ulike mennesker har gjort seg i møtet med andres død eller i møtet med egen sannsynlig snarlige død. For jo, det er noe som betyr noe. Alt er ikke likegyldig.

Barnefaren og karrieremannen som brått ligger døden nær og har mistet kontroll over de aller mest grunnleggende funksjoner. Fra å være den sterke – som forsørget familien og veiledet de yngre på jobben, var han nå avhengig av hjelp for å klare de enkleste ting. Og døden ble en følgesvenn gjennom flere år. Er det nå du skal komme og hente meg?

Ektefellen og barna som følger sine kjære i en fase som ikke bare er preget av sorg og forsoning, men også av sinne, bebreidelse og samvittighetskvaler. Sorgen er vond, men akseptabel. Sinne og bebreidelse er vonde og uakseptable. De passer ikke inn i bildet av hvordan vi ønsker å være som pårørende. Men like fullt dukker de opp. Er det farlig å slippe dem til?

Når vi er presset, blir de fleste av oss mindre empatiske og mer selvopptatte. Det kan prege både den syke og de som står nærmest. Men slik liker vi gjerne heller ikke å se oss selv. Kan vi klare å akseptere det vi står oppe i – både av sykdom og egne reaksjoner? Eller blir det for vanskelig å ta inn – må vi stenge det ute? For nettopp polariteten mellom aksept og benektning ser ut til å prege hvordan vi har det i en situasjon som er såpass krevende praktisk, emosjonelt og eksistensielt.

Ulike religioner har hver sin spesielle måte å forholde seg døden på. Dette kan blant annet sees i hvordan de behandler de døde kroppene. Er den døde kroppen ekkel? Vakker? Selve dødsøyeblikket er ofte rolig og fredelig – og beskrives i dette Dyadenummeret også poetisk. Hva som skjer med kroppen etterpå observeres og beskrives langt sjeldnere av de fleste, men her får vi se hva som faktisk skjer – og hvordan dette har vært brukt i ulike noen meditative tradisjoner.

Alvorlig sykdom leder heldigvis ikke alltid til døden. Flere og flere overlever kreft. De fleste som har hatt en kreftdiagnose har gjennomlevd frykten for å dø av sykdommen. Men de har overlevd. Hvilke spor setter det de har vært gjennom? Hvilke spor setter sykdom og behandling på våre kropper og sinn – spor som vi må leve med videre?

Uvissheten om hva som skjer etter døden er en kontrast til det absolutte og det ugjenkallelige ved døden. Før har vi kunnet utsette. Nå er det ikke noe senere. Det som ikke gjøres nå, blir aldri gjort. Døden tar ingen hensyn. Det spiller ingen rolle om det ikke passer, om du ikke vil, om du ikke fortjener det. Deri ligger dødens ubønnhørlige brutalitet. Men også dens evne til å skape nærhet og alvor. For et møte med døden treffer også alvoret i oss og skaper, paradoksalt nok, en nærhet til selve livet.

Dette er noen av temaene som belyses i dette nummer av Dyade. Her er tanker, inntrykk og undringer.

God lesning!

Vilde Haakensen

Keywords: kreft , døden , sykdom , forsoning
| More

Product

Dyade 2012/02: Med ansikt mot døden

 

Related articles

Related articles

2015-årgangen av Dyade

2015-årgangen av Dyade

1/15: Ensom eller tosom? Parforholdet som eksistensiell utfordring

2/15: Stillhetens stemme - Are Holen 70 år

3/15: Flukten fra stillheten – motstand som ressurs i Acem-meditasjon

4/15: Ung identitet i brytning - hva gir mening mot 2020?

Abonnement på Dyade

Et abonnement på Dyade er en betydelig gave til en ubetydelig pris. Fire temanummer i året, hvert nummer en fordypning i ett spesifikt tema.

Abonnement kan kjøpes her

Abonnere fra Sverige

Abonnere fra Danmark

Dyade ISSN
0332-5790 (trykt utgave)
0807-2736 (digital utgave)

Nyhetsbrev

Her kan du melde deg på vårt nyhetsbrev. Du får melding hver gang et nytt nummer er i handelen, og noen ganger når vi inviterer til temamøter i forlengelsen av en utgivelse.

Meld deg på nyhetsbrevet

Facebook

Lik oss på Facebook og få oppdateringer hver gang det skjer noe.

Dyade på Facebook

Smakebiter

Skyen

Skyen

Etter mitt første fordypelseskurs i Acem gjenopptok jeg tegning. De fem siste årene hadde jeg tegnet lite, og forholdt meg til tegning som en måte å illustrere idéer på.

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Et rom der dørene til det ubevisste står på gløtt

Jeg har et mål, men vet ikke veien til målet. Jeg vet ikke engang hvordan målet ser ut. Jeg vet bare at jeg skal skrive noe om min erfaring som arkitekt og som mediterende, men hva teksten kommer til å handle om vet jeg ikke enda.

Det er typisk en kreativ prosess for en arkitekt, å jobbe mot et mål, med et resultat vokser frem underveis. Og prosessen er ganske lik, enten det gjelder å skrive eller å tegne hus.

Turist i et  krevende land

Turist i et krevende land

Bilder fra en reise i Algerie

Den arabiske mannen

Den arabiske mannen

— mellom barken og veden

Vi har hørt mye om Midt-Østens kvinner og deres vilkår, men hvordan er det å være arabisk mann, vokse opp i en arabisk familie, leve sitt liv med kone og barn, venner og arbeidskolleger? Er de entydige vinnere i kjønnskampen, eller er det ikke så enkelt?

De har andre skikker og synsmåter enn skandinaviske menn. Kan vi allikevel forstå deres hverdag og liv?

Yoga og helse

— hva sier forskningen?

Hva gjør yoga med helsen? Ulike yogabøker presenterer ulike effekter, noen basert på rene antagelser, andre på erfaring. Det siste tiåret har vitenskapelig forskning på yoga tatt seg kraftig opp. I denne artikkelen diskuterer Erik Ekker Solberg, Halvor Eifring og Are Holen yoga-forskningens resultater.

Stillhetens bevegelser

Vi er mennesker av kjøtt og blod, og våre liv er spunnet inn i tiden. Yoga og meditasjon gir svar til noen av sinnets lengsler mot stillhet og tidløshet, men slipper aldri helt taket i kroppens, sansenes og hverdagens mylder av krav og behov. Kroppslige og mentale teknikker kan hjelpe oss å leve nær spenningsfeltet mellom det stille og det støyende.

I have nothing to say, and I am saying it

- Nøytralitet som forpliktelse

Tate Gallery for Modern Art i London har ved siden av et non-figurativt maleri slått opp dette sitatet av den nonfigurative maler Gerhard Richter: ”I have nothing to say, and I am saying it.”

Kunne han (Sarkozy) bare sett det selv!

For å illustrere aktualisering kan man bruke ikke bare historier om mediterende, men også ”felles kjente” fra politikk, næringsliv og litteratur. Det er ingen grunn til å tro at f eks Frankrikes tidligere president Nikolas Sarkozy eller Apples grunnlegger Steve Jobs ville ”holdt ut” med en mild meditasjonsmetode som Acem-meditasjon. Men de kan brukes som pedagogiske eksempler i et mer allment forsøkt på å forstå hva aktualisering er.

Meditasjon over døde kropper

Slutten på livet er tema for meditasjon i de fleste kulturer. Men den aller sterkeste påminnelse om dødens realitet er fysisk: livløse kropper, råtnende legemsdeler, hodeskaller og knokler. Man skulle kanskje tro at slikt bare fyller en med vemmelse, men fredfylt ro ser ut til å være en like vanlig reaksjon.

Med ansikt mot døden

Døden er absolutt. Den er ikke høflig. Den pakker ikke inn. Døden kommer når den kommer og tar det den tar. Den presser alvor og følelser selv på de som liker å holde denslags på avstand. Døden er brutal, men ærlig.

Feriereisen og fortellingen om deg selv

- om forskning på turisters erfaring av reisen

Svein Larsen har gjennomført en rekke studier av turister og feriereisende, blant annet med vekt på motiver for å reise, vurderinger av risiko og sammenlikning på tvers av land og kulturer.

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Hvor opptatt er vi av sex, og hvorfor?

Det er vel kjent at unge menn kan ha lyst på sex en gang i mellom, men seksualbehovet ser ut til å gjennomsyre oss hele livet. Seksualdriften påvirker oss livet igjennom, enten vi vil det eller ikke. Dette gjør sex til en eksistensiell utfordring.

Sjekking, sex og partnervalg

- kresne kvinner og ivrige menn?

Menn vil spre genene sine til flest mulige kvinner, mens kvinner har færre sjanser og satser mer på hver mann – at han skal bli der for alltid og beskytte henne og barna. Men hvor godt stemmer dette for hvordan kvinner og menn sjekker i dag? Og er det faktisk slik at menn har mest lyst og kvinner ikke orker?

Menn uten manuskript

Guttemannen lunter inn på scenen. Ikke farlig. Bare uskikkelig.

Uregjerlige liv med vendepunkter

Hva er vår livshistorie? Det er i alle fall ikke dokumentasjon av alt som har skjedd i livene våre. Vi har ikke hjernekapasitet til å huske alt, og om vi – med støtte i moderne datalagring – kunne det, så ville det bli en uprioritert oppsamling av smått og stort som knapt ville interessere noen.