Acem Meditation International

Reise i okkupert land

"Halvor, du må våkne!" I søvne har jeg hørt den harde og intense bankingen lenge, men den har flytt sammen med bilder og fantasier i drømmene mine, og jeg har sovet ufortrødent videre. Men nå er det vår dør de dundrer løs på, etter først å ha brutt seg inn gjennom det lille og primitive, men egentlig ganske hyggelige hotellets hovedinngang og gått fra dør til dør med det samme støyende og angstvekkende budskap: "Husundersøkelse!"

Jeg kommer meg opp i en fart og åpner døren ut mot den lille murverandaen utenfor. Kinesisk politi med hjelm på hodet og automatgevær over skulderen. Fem eller syv unge menn. En av dem er maskert, så bare øynene og munnen er synlige – kanskje han er en lokal person med behov for ikke å bli gjenkjent? Kanskje til og med tibetaner? Han oppfører seg mer truende enn de andre og roper stadig høyt. En umaskert kineser forsøker å holde en høflig, ja til situasjonen å være nesten trivelig tone, og etter hvert er det han som overtar samtalen.

"Legitimasjon!" De kikker på passene våre og må ha hjelp til å tyde skriften. "Norge?" "Ja." "Hva gjør dere her?" "Vi er på ferie." "Hvor lenge har dere vært her?" "Et par dager."

De er tydelig usikre på hva de skal gjøre med oss – hadde vel ikke ventet å finne utlendinger her akkurat nå, og de ringer politistasjonen. Så får vi beskjed om å vente. De går sin vei, og vi låser døren og legger oss. For oss er situasjonen realistisk sett neppe spesielt farlig, men hjertet banker i minst dobbel hastighet, og jeg tenker på hvordan det hadde føltes om vi var tibetanere på flukt og virkelig var i fare. Gjennom gardinen ser vi skyggen av en politimann, med gevær og det hele, gå frem og tilbake på verandaen utenfor. Av og til stopper han og forsøker å titte inn gjennom vinduet.

Opptakten

Vår reise til Tibet våren 2008 hadde vært planlagt lenge. Blant annet skulle vi gå opp ruten for Acems store Tibet-reise våren 2009. Det tok litt tid før det ble klart at planene for begge reiser måtte endres.

Noen dager før det hele begynte, fikk jeg anledning til å lese manuskriptet til Dalai Lamas årlige 10. mars-tale (i anledning av opprøret mot kinesisk undertrykkelse i 1959). Jeg hadde ikke lest mange slike taler før, men det slo meg at ordbruken var langt skarpere enn jeg var vant til å forbinde med den freds- og dialogorienterte Dalai Lama. Han beskrev hvordan tibetanere "i nesten seks tiår har... måttet leve i en tilstand av konstant frykt, ydmykelse og mistenksomhet under kinesisk undertrykkelse", hvordan "undertrykkelsen [fortsetter] å øke med en mengde utenkelige og grove krenkelser av menneskerettighetene, manglende trosfrihet og politisering av religiøse spørsmål", og han kritiserte kinesiske myndigheter for å være styrt av "manglende langsiktighet" og "manglende respekt for det tibetanske folk".

På samme tid fungerte jeg som tolk for den kinesiske skribenten Wang Lixiong, som var i Norge for å motta Forfatterforeningens ytringsfrihetspris på vegne av sin kone, den tibetanske forfatterinnen Wöser, som ikke får lov å reise ut av landet. Wang var interessert i å høre hvordan 10. mars ville bli markert i Norge, og han fortalte om planene som forelå om en protestmarsj fra Dharamsala i India (der Dalai Lama, den tibetanske eksilregjering og over 80 000 tibetanske flyktninger holder til) til den tibetanske grense. Opptakten til de olympiske leker i Beijing ville utvilsomt gi en god anledning til å trekke oppmerksomhet mot Tibet-saken.

Wang var opptatt av at kinesiske myndigheter måtte se hvilken mulighet som ligger i Dalai Lamas unike posisjon i det tibetanske samfunn. Mens de fleste tibetanere er opptatt av at Tibet må frigjøres fullstendig fra kinesisk styre, går Dalai Lama kun inn for reelt selvstyre under kinesisk overhøyhet. Og mens vold har vært et sentralt politisk virkemiddel for mange tibetanere både nå og i tidligere tider, har Dalai Lama vært en konsekvent talsmann for ikke-vold og dialog. Tibetaneres lojalitet overfor Dalai Lama er så stor at han kan ha reell mulighet til å få store deler av sitt folk med på en fredelig linje, der graden av tibetansk selvstyre er mer eller mindre på linje med det Hongkong og Macau allerede har, eller det Taiwan til stadighet blir lovet. Men de seks samtalene kinesiske myndigheter hadde hatt med utsendinger for den tibetanske eksilregjering, hadde kun bidratt til å bringe Dalai Lamas fredslinje i diskreditt hos mange tibetanere. Kinesiske myndigheter viste ingen vilje til reelle kompromiss. Isteden virket det som de halte ut tiden i påvente av Dalai Lamas død, ut fra en tro på at han representerte det siste hinder for full integrering av Tibet i det kinesiske samfunn. Wang fremholdt at Dalai Lamas død vil gjøre det langt vanskeligere for kineserne. Da vil Tibet ikke lenger ha noen sterk modererende kraft, ingen brems som kan hindre den latente volden i å slå ut i full blomst. Slik er situasjonen i Xinjiang, Tibets muslimske nabo, der kampen for uavhengighet er langt mer aggressiv og til dels voldelig enn i Tibet, og der det ikke finnes noe åndelig samlingspunkt som kan moderere disse kreftene.

Få dager senere fikk kinesiske myndigheter smake hva de kanskje har i vente dersom de ikke legger om kursen. For oss kom det først som en melding fra reisebyrået om at de tre viktigste templene i og rundt Lhasa nå var stengt, så våre planlagte besøk dit kanskje ikke ville kunne gjennomføres. Et par dager senere leste vi om angrep på han-kinesiske forretninger, og jeg tenkte jeg skulle sjekke at hotellene vi skulle bo på, var drevet av tibetanere. Det tok litt tid før det ble klart at reisen til Tibet overhodet ikke kunne gjennomføres slik den var planlagt.

Det finnes mange versjoner av hva som egentlig skjedde. I hvilken grad var opptøyene provosert frem av kinesisk politis voldsbruk og dårlige oppførsel? I hvilken grad var de utslag av etnisk, sosial og økonomisk betinget tibetansk vold? I hvilken grad var kinesiske politi- og militærstyrkers reaksjon preget av vold og drap, og i hvilken grad var den tvert imot preget av overdreven tilbakeholdenhet? Vi skal komme tilbake til disse spørsmålene senere.

Et annet Tibet

Den for oss mest umiddelbare konsekvens var i hvert fall at Tibet ble stengt for alle utlendinger (og for de fleste kinesere også). I april 2008 ble det overraskende kunngjort at Tibet igjen ville bli åpent for turisme fra 1. mai, men dette ble snart avkreftet.

Våre flybilletter til Beijing var allerede kjøpt, og vi hadde ingen bedre ting å foreta oss enn å forsøke å komme inn i tibetanske områder utenfor det som nå kalles Tibet Autonomous Region. Vi fløy til Xining, hovedstad i Qinghai-provinsen, som grovt sett tilsvarer det gamle Amdo-prefekturet i Tibet. Xining er en han-kinesisk enklave i det som ellers er et etnisk komplekst område, der ulike muslimske grupper (hui, salar, tu m.fl.) og han-kinesere deler plassen med det som i hvert fall en gang var et tibetansk flertall. Herfra fikk vi gleden av å besøke det meget fremtredende Kumbum-klosteret, der Tsongkhapa, grunnleggeren av den dominerende retning innenfor tibetansk buddhisme (gelukpa), ble født i år 1357. Vi fikk oss også en tur rundt den fascinerende hellige saltvannsinnsjøen Kokonor, der vi både kunne se halvnomadiske tibetanske bosetninger og tibetanske pilegrimer på deres langsomme ferd rundt innsjøen. Pilegrimene går først et stykke til fots og legger så fra seg bagasjen før de går tilbake til utgangspunktet, slik at de kan gå den samme strekningen på nytt, denne gang ved å legge seg ned i full kroppslengde i en slags bønnestilling, for deretter å reise seg opp og legge seg ned på ny et par meter lenger frem. Det tar uker før de er rundt den svære sjøen.

Da vi spurte vårt kinesiske reisebyrå om vi kunne besøke Taktser, stedet der Dalai Lama ble født, var svaret imidlertid temmelig entydig: "Vi skjønner hvorfor dere vil dit, men det er dessverre ikke mulig nå. Det er for deres egen sikkerhets skyld." Det samme svaret kom på forespørsler om andre tibetanske områder. Kinesiske myndigheter er konsekvente i å ikle sine forbud en drakt av kvelende omsorg.

Idyll med sprekker

Vi klarte oss imidlertid fint uten reisebyrået. Vi dro ganske enkelt til bussholdeplassen, kjøpte billetter og tok den lokale bussen til en av de tibetanske småbyene vi ønsket å besøke. Vel fremme tok vi inn på et hotell vi hadde fått anbefalt. I utgangspunktet virket alt rolig. Folk var hyggelige og virket som de hadde det bra. Selv om jeg var den eneste vesterlendingen i området, reagerte verken kinesere eller tibetanere på mitt nærvær. Hadde ikke opptøyene i mars gjort noe inntrykk her i denne lille tibetanske avkroken?

Én ting gjorde det klart at så ikke var tilfelle: oppbudet av bevæpnet politi og militære. Ikke bare var det mange av dem, men det var tydelig at de var opptatt av å bli sett og hørt. Ikke minst våknet vi tidlig om morgenen av store rekker av militære, som løp taktfast gjennom gatene og ropte noen uforståelige rop i disiplinert kor utover byen. De fleste tibetanere brydde seg knapt om deres nærvær, men av og til kunne vi se en og annen munk eller lekmann som så langt og spottende etter dem. At et vesterlandsk ansikt var dukket opp i byen, lot verken politi eller militære til å ta notis av. Selv ikke da jeg tok bilder av dem, var det noen tegn til reaksjon.

Vi hadde et par uhyre fine dager, der vi ble godt kjent med deler av lokalbefolkningen, deriblant flere munker. Noen av dem kunne vi snakke med på kinesisk, andre behersket kun tibetansk, men språkbarrierene var ikke et hinder for viktige møter. Vi ble vist rundt i templer og landsbyer og ble tatt med inn i private hjem og munkeceller. Vi fikk et forhold til de lokale kunstarter og ble servert nydelig tibetansk mat. Av grunner som vi ikke helt forsto, var det tydelig at mange munker fikk tillit til oss og viste oss ting som turister ikke normalt får se, og som utvilsomt ville gitt dem problemer om de var blitt oppdaget av politi eller myndigheter.

De fleste etterlot ingen tvil om at deres lojalitet lå hos Dalai Lama, og at de kun hadde forakt til overs for det kinesiske kommunistparti. De virket ikke engstelige ved tanken på at slike uttalelser kunne bli overhørt, til tross for at de tok det som en selvfølge at klostrene var infiltrert av kommunistspioner i munkedrakt. De fortalte villig vekk om opptøyer i byen tidligere på året (før opptøyene i Lhasa), den gang noen munker og en rekke sivile tibetanere var blitt arrestert, men så ble sluppet fri igjen da et større antall munker demonstrerte foran politistasjonen.

Innimellom møtte vi dog en annen, mer skeptisk og mistenksom, holdning. "Er dere journalister?" Både tibetanske munker og enkelte kinesere var tydeligvis ikke begeistret for tanken om at journalister skulle snuse rundt i området nå i denne meget sensitive perioden.

Etter et par dager flyttet vi til et lite og primitivt, men hyggelig hotell drevet av en tibetansk familie. Her var det ingen dusj, og alle beboerne delte det samme toalettet. Veggen til naboen var ikke akkurat lydisolert. Men verandagangen utenfor rommet vårt hadde fin utsikt over andre tibetanske boliger og fjellene i det fjerne, og vertskapet var hyggelig.

Unntakstilstand

Dagen etter leide vi en drosje og besøkte en fascinerende landsby noen timers temmelig utfordrende kjøretur unna. På veien besøkte vi både templer, nomadebosetninger, vakre naturområder og noen varme kilder, der badegjestene resiterte hellige buddhistiske tekster med dyp røst mens de plasket rundt i det forhåpentligvis helsebringende vannet.

Da vi spiste lunsj i landsbyen vi besøkte, mottok imidlertid drosjesjåføren en telefon med beskjed om at det nå var innført unntakstilstand i småbyen der vi bodde. Hovedveien inn til byen var stengt, så vi måtte ta en sidevei inn.

Da vi kom dit, var det ingen tvil om at noe var skjedd. Mange av gatene var fullstendig stengt for trafikk, deriblant den vårt hotell befant seg i. Overalt var det store kontingenter av bevæpnet politi og militære. Drosjen stoppet i god avstand til sperringene, og vi tok en omvei til hotellet i håp om å unngå sperringene. Det klarte vi ikke. Men som før var det ingen som lot til å reagere på tilstedeværelsen av et vesterlandsk ansikt. Vi kom oss til hotellet og fikk første versjon av hva som var skjedd. Noen som var sluppet ut av fengsel etter opptøyer tidligere på året, var igjen blitt arrestert, deriblant tre munker. Nå var det kommet til nye demonstrasjoner, nye arrestasjoner og altså et ganske gedigent oppbud av politi og militære. Templene var stengt for alle besøkende.

Vi hadde forlengst planlagt å reise videre dagen etter. Men først hadde vi tenkt å klatre opp til det vi trodde var en meditasjonshule i fjellene (men som senere viste seg at var et slags mini-tempel). Nå kikket vi over mot fjellkanten fra hotellverandaen, og der sto det tre figurer oppstilt uten å røre seg. De sto så stille at det tok tid å oppfatte at de var soldater (eller kanskje politi) som passet på stien mellom templene nede i byen og mini-tempelet oppe i fjellkanten. Morgenen etter var det blitt syv av dem, to grupper på tre, som sto dødsstille på hver sin plass, og en som gikk mellom de to gruppene. Blink fra det som må ha vært kikkerter, gjorde det klart at de holdt utsyn over hele byen. Det var nå opplagt at vårt besøk til mini-tempelet måtte avlyses.

Vi spiste en sen middag på en kinesisk restaurant, men stemningen i gatene var nå mer nervøs, mange holdt seg tydeligvis hjemme, og mange butikker og restauranter stengte tidlig.

Og det var altså denne natten vi fikk besøk. Klokken var to da de banket seg frem til vår dør. Og så gikk det noen minutter før de lukket døren og ba oss vente der inne.

Lovbrudd

Det tok omlag et kvarter fra vi fikk beskjed om å vente, til de banket på igjen. Denne gangen var politimennene ledsaget av en kvinnelig overordnet fra politistasjonen. Hun ba også om å få se våre pass, og gjorde det klart at hun ville ta dem med til politistasjonen. Dit ble vi bedt om å komme morgenen etter for å plukke opp passene og så forsvinne ut av byen. Vi fikk klar beskjed om at vi hadde brutt loven ved å overnatte på et hotell som ikke hadde rett til å ta imot utlendinger, og ved at vi ikke hadde registrert oss på den måten loven tilsier. (Dette er lover som normalt ikke praktiseres, men i en situasjon som denne kommer de til god anvendelse for myndigheter som har behov for å "ha noe" på en.) Vi ble også foreholdt at vi ikke måtte engasjere oss i handlinger som var i strid med vår status som turister, som for eksempel å foreta intervjuer eller gjøre videoopptak. (Igjen lover som til vanlig ikke praktiseres, og som jo ville hatt litt underlige konsekvenser for turister som gjerne vil videofotografere litt fra sin reise i Kina.) Hun gir meg sitt mobilnummer og noterer mitt, og så går de alle sin vei.

Bankingen på dører i nabolaget fortsetter utover natten, mens vi for alle tilfellers skyld fjerner bilder som kan bli andre til ulempe om de skulle bli oppdaget. Navn og adresser på folk vi har møtt, sørger vi også for å skjule. Og siden videoopptak har vært nevnt spesielt, fjerner vi de små videosnuttene vi har tatt med digitalkamera. Så sover vi noen timer til, før vi står opp, utveksler noen ord med hotellverten og begynner å gå mot politistasjonen.

Vi var knapt kommet halvveis da den kvinnelige overordnede ringte på mobiltelefonen. Vi trodde først det var for å skynde på oss og forsikret om at vi var på vei. Men snart ble det klart at hun overhodet ikke ville at vi skulle komme til politistasjonen. "Bare vent der dere er nå, så kommer jeg i bil med passene deres." Og det gjorde hun. Tonen var nå meget høflig og imøtekommende. Vi fikk skyss tilbake til hotellet og tilbud om skyss ut av byen. Da vi forsikret om at vi ville reise umiddelbart etter frokost, og at vi allerede hadde ordnet med transport, slo hun seg til ro med det. "Ikke bli gående i gatene, for da får jeg bare nye telefoner, og så må jeg stille opp igjen, akkurat slik jeg måtte i natt," nærmest tryglet hun. Lokalbefolkningen var enig. Både hotelleieren og hun vi kjøpte frokost av, anbefalte oss å reise nå og heller komme tilbake en annen gang.

Det kan også ha vært en annen grunn til at politikvinnen ikke ville vi skulle komme til politistasjonen. Det var jo der de arresterte ble holdt til fange, og det var der de som ville demonstrere for å få løslatt fangene, samlet seg. Det ville ikke vært noen god reklame overfor utenlandske gjester. Noen dager senere ringte vi henne og fortalte at vi nå var langt unna tibetanske områder. Hun var da overmåte imøtekommende, nesten takknemlig for det hun oppfattet som vår velvilje, helt til vi spurte om de som hadde banket på hos oss, var politi eller soldater – det er ikke alltid lett å skille. Svaret var da kort og forretningsmessig: "De var alminnelig politi, tilhører byrået for offentlig sikkerhet her på stedet."

Siste reis

Vi hadde en flott reise over fjellet inn i naboprovinsen. På veien lot vi drosjesjåføren vente mens vi klatret opp til et fjerntliggende tempel i den gamle nyingma-tradisjonen langt oppe i fjellet. Vi traff nomadiske gjetere på veien, så en slags meditasjonshule der vi ble fortalt at det bodde en eremitt som selv de lokale munkene ikke fikk lov til å besøke, fikk hjelp av en ung tibetansk jente til å finne frem til inngangen på tempelet, og traff noen unge munker som tilhørte tempelet. "Hvor lenge mediterer dere hver dag?" "Fem timer." "Sammenhengende?" "Nei, en time om gangen." Vi ble servert en form for momo, i dette tilfelle en lokal variant av flatbrød som ikke var noen liten utfordring for tennene. Vi ble vist rundt i tempelet, og deretter tatt med til stedet der tempelets hellige grunnlegger hadde meditert. En fordypning i en av stenene der ble forklart som et resultat av at han hadde lent sin albue mot stenen mens han mediterte. Til slutt ble vi vist en annen vei ned, langt brattere og vanskeligere, men også mye raskere, og den eneste måten vi kunne klare å holde vår avtale med drosjesjåføren om å være tilbake etter to timer.

Etter at vi hadde krysset provinsgrensen, var det tydelig at sjåføren ble litt nervøs. Det kjørte en politibil et stykke foran oss, og etter en stund så vi en bak oss også. På et tidspunkt kom en lokal drosje i motsatt kjøreretning og fikk vår sjåfør til å stoppe. De to sjåførene ble tydeligvis enige om å bytte passasjerer, slik at den lokale sjåføren kunne ta oss med dit vi skulle, og vår opprinnelige sjåfør kunne ta med de andre passasjerene til dit vi kom fra. Ikke bare ville sjåførene spare tid på det, men fordi sjåførene kun hadde lov til å kjøre innen egen provins, ville de kunne unngå trøbbel med politiet.

Akkurat slik gikk det ikke. For nå ankom politiet og ba begge biler følge dem til politistasjonen, med passasjerene i. Sjåførene i begge biler fikk en skrape, men slapp fra det uten straff eller bøter. Vi ble tatt med inn på kontoret til et slags forhør. Som utlendinger viste det seg nemlig at vi slett ikke hadde lov til å reise til denne byen. Selve forhøret var svært uskyldig, med noen enkle spørsmål om når vi ankom Kina og vår reiserute videre. Og politiet her var nesten overstrømmende høflig. Den ene av politibetjentene var tydelig glad for å ha en anledning til å snakke med en vesterlending. Han var etnisk tibetaner, tidligere munk, snakket flytende engelsk (og tibetansk og kinesisk i flere varianter), var meget belest og filosofisk orientert, og betrodde oss at han skulle gifte seg ved slutten av året, med en tibetansk jente som kom fra samme landsby som han, men som nå bodde i England. Han hadde truffet henne på nettet og aldri sett så mye som et fotografi av henne, men var allerede full av forventningsfull kjærlighet. Han hadde tidligere angret på at han gikk ut av munkelivet, men nå skulle tydeligvis det verdslige liv leves til gagns. Jeg spurte om jeg kunne stille ham et sensitivt spørsmål, og han sa først ja, men idet jeg forberedte meg på å spørre hvorfor kinesiske myndigheter var så opptatt av å rakke ned på Dalai Lama, la han til: "Men ikke om politikk."

Etter å ha bekreftet forhørene med både signaturer og fingeravtrykk ble vi høflig, men bestemt brakt til bussholdeplassen. Vi forsøkte å få aksept for at vi kunne reise sydover, til andre tibetanske områder, men fikk klar beskjed om at de var stengt. "Hva med Jiuzhaigou nasjonalpark, den er da åpen?" "Den er åpen for innreise fra syd, men ikke herfra. Dere må dra til Linxia." Dermed ble vi satt på en buss til et sted vi knapt hadde hørt om, og i hvert fall aldri noensinne hadde hatt planer om å besøke, en by med blandet han-kinesisk og hui-muslimsk befolkning, med nesten ingen tibetanere. Dagens annet møte med politiet hadde satt et effektivt punktum for vårt lille eventyr inn i en fascinerende tibetansk verden. Samtidig hadde møtene med politiet gitt oss interessante erfaringer som vi neppe lett vil glemme.

| More

Product

Dyade 2009/02: Den tibetanske tragedie
 

Related articles