Acem Meditation International

Paradoksenes mann - om Lee Kuan Yews asiatiske verdier

Lee Kuan Yew var Singapores statsminister fra landet ble uavhengig i 1959 til 1990. I dag er han seniorminister og har fremdeles avgjørende innflytelse i landet. Samtidig har han innledet en ny karrière som internasjonal synser og propagandist for asiatiske verdier.

Det Hongkong-baserte bladet Yazhou Zhoukan (Asia Weekly) kåret Lee til årets navn i 1995. Både Nixon og Kissinger betegnet ham som en politisk størrelse som hadde fortjent et større land enn den lille bystaten Singapore, med 3,3 millioner innbyggere. I løpet av en generasjon har han ledet sitt lille land ut av fattigdommen, slik at brutto nasjonalprodukt per innbygger i dag er større i Singapore enn i Storbritannia, som var landets koloniherre frem til 1959. Singapore har verdens travleste havn og figurerer som henholdsvis nummer 1 og nummer 2 på World Economic Forums og IMDs lister over verdens mest konkurransedyktige nasjoner.

Fra Harry Lee til Lee Kuan Yew

Under kampen mot britene uttalte Lee i 1955:

Men i 1959 trakk britene seg ut, og det landet Lee Kuan Yew tok over, har slett ikke vært betingelsesløst i sitt forsvar for demokratiske rettigheter. Isteden har Lee blitt en av de sterkeste kritikere av det han oppfatter som Vestens fiksering på individets rettigheter på bekostning av samfunnet som helhet.

Som de fleste barn av velstående familier fikk Harry Lee Kuan Yew (f. 1923) all sin utdannelse servert på engelsk. Han studerte jus med fremragende resultater ved Cambridge-universitetet. Han la tidlig vekt på å snakke engelsk uten den sedvanlige lokale aksent og nektet å lære mandarin før han trengte det til politiske formål på 1950-tallet. Den dag i dag kaller familie og venner ham Harry. På 1960-tallet skal den britiske utenriksminister ha sagt til ham: Harry, you’re the best bloody Englishman east of the Suez. Han har betegnet seg selv som en anglifisert kinamann og sa ved et besøk i USA i 1967 at jeg er ikke mer kineser enn president Kennedy var ire.

Men i dag er altså Lee Kuan Yew kjent som den fremste talsmann for asiatiske verdier og for et styresett inspirert av konfusiansk filosofi. Han er lite begeistret for vestlige forsøk på å pådytte asiatiske land sitt system og hevder at det som fungerer i Europa og Amerika, ikke fungerer i Asia. Forresten er han ikke så sikker på at vestlige systemer fungerer i Vesten heller, med et USA preget av våpen, narkotika, voldskriminalitet, løsgjengeri, upassende oppførsel på offentlig sted – kort sagt det sivile samfunns sammenbrudd.

Lee Kuan Yews liv rommer enda et paradoks, utviklingen fra en venstreradikal fortid – hans parti heter den dag i dag People’s Action Party – til en fremstående forsvarer av kapitalistisk verdiskaping og en slags asiatisk McCarthy. I 1987 ble den 28 år gamle kvinnelige dramatikeren Wong Souk See fengslet etter å ha skrevet satiriske skisser av singaporsk livsstil, blant annet om behandlingen av filippinske hushjelper. Hun ble beskyldt for å være en del av en kommunistisk front og for å prøve å nå ut til og radikalisere offentligheten.

Lee Kuan Yew er altså demokraten som ble leder for det mest offensivt autoritære moderne samfunn vi kjenner, den gode engelskmannen som ble talsmann for asiatiske verdier og kinesisk språk og den venstreradikale politikeren som straffer enhver samfunnsytring med kommunistanklager og fengsel. Hvis en god politiker kjennetegnes ved sin evne til forvandling, er Lee utvilsomt blant de fremste.

Brave New World

Men Lee Kuan Yew var ikke blant de beste på kullet ved Cambridge for ingenting. Han er skarp, og uansett hva man måtte mene om hans politikk, er mange av hans tanker interessante. En del av dem angår dessuten oss.

I en tale han holdt ved kinesisk nyttår i 1995, uttalte han om Storbritannia:

Hvis dette er sant om Storbritannia, er det neppe mindre sant om Norge, selv om oljen har reddet oss fra å møte konsekvensene på samme brutale måte som Storbritannia og for eksempel Sverige.

Lee fremhever stadig hva han har lært av tidligere feilgrep, skjønt som regel dreier det seg om andres feilgrep. Kanskje var det Storbritannias skjebne som fikk ham bort fra sine venstreradikale idéer. I hvert fall sa han i den samme nyttårstalen:

I et intervju i tidsskriftet Foreign Affairs fremhever han familien som samfunnets viktigste byggekloss. Det er her, mener han, at vestlige samfunn svikter:

Sammenligningen av moderne vestlige samfunn med Huxleys Brave New World kan få det til å gå et grøss gjennom en. Samtidig legger ikke Lee skjul på at lignende problemer også finnes i stadig økende monn i Singapore.

Én mann to stemmer

Men Lee Kuan Yew er på ingen måte entydig negativ til Vesten, tvert imot. La meg være ærlig, sier han i det samme intervjuet, hadde vi ikke hatt Vestens gode sider som rettesnor, ville vi ikke ha kommet ut av vår bakevje. Vi ville ha vært en tilbakestående økonomi med et tilbakestående samfunn. Han har ingen problemer med å innrømme at det var en stor fordel for Singapore å vite hvilke mål landet skulle arbeide mot, fordi Vesten og Japan allerede hadde gått foran, så det gjaldt bare å skynde seg mot de samme målene. Annerledes blir det den dagen, om ikke så altfor lenge, da Singapore er på høyde med Japan. Hvor går vi da? Hvordan kan vi skynde oss å nå frem når vi ikke vet hvor vi skal? Det vil bli en ny situasjon.

Hans holdning til USA er også grunnleggende positiv. Amerika har vært enestående i verdenshistorien, sier han i intervjuet med Foreign Affairs, og han fortsetter:

I taler og intervjuer kommer Lee Kuan Yew sjelden inn på de mer hardhendte sidene ved Singapores politiske hverdag. Han kan alltids nevne at politiet har rett til å kreve urinprøve av enhver de mistenker for å være narkotikapåvirket, fordi han mener det utgjør en positiv kontrast til USAs uforståelige frykt for å krenke individets rettigheter, samtidig som de flyr hæren inn i Panama, fanger presidenten der og bringer ham inn i en rettssal i Florida. Han kan også gå til frontalangrep på vestlige medier som prøver å presse sin vilje og sine verdier på oss. Men metodene for å undertrykke politisk opposisjon og hindre at politisk avvikende meninger kommer på trykk, nevner han ikke med et ord.

Derimot har han et forfriskende åpent og mildest talt overraskende syn på muligheten til å forbedre demokratiet:

På den annen side er det ikke opplagt at en mann hvis lange merittliste ikke akkurat omfatter evnen til demokratisk åpenhet, er den mest kvalifiserte til å kaste om på en av de mest grunnleggende teser i demokratisk tenkning.

To Lee'er to veier

Samme år som Yazhou Zhoukan kåret Lee Kuan Yew til årets navn, kåret Time Magazine Taiwans president Lee Teng-hui til årets asiatiske navn. Kanskje er Lee Kuan Yew en politiker og en tenker av større kaliber enn Lee Teng-hui. Men i motsetning til sin singaporske kollega er Taiwans president en forkjemper for demokratiske verdier. Jeg tror ikke det finnes spesifikke asiatiske verdier, sier han. Jeg tror det finnes menneskelige verdier.

Ifølge Harvard-professoren Samuel P. Huntington representerer de to Lee’ene hver sin vei til modernisering av Asia: demokrati og asiatisk autoritarianisme. Autoritarianismen mangler mekanismer for tilbakemelding når ting begynner å gå galt, og har som forutsetning at makthaveren kun arbeider ut fra gode motiver. Huntington spår derfor at den oppriktighet og effektivitet Lee Kuan Yew har brakt til Singapore, vil følge ham i graven, mens det demokratiet Lee Teng-hui har brakt til Taiwan, vil overleve ham. Tiden vil vise om han har rett.

Artikkelen bygger på følgende kilder:

Fareed Zakaria: “Culture Is Destiny: A Conversation with Lee Kuan Yew”. Foreign Affairs bind 73 nr. 2 (mars/april 1994) s. 109–26.

Ian Buruma: “The Singapore Way”. The New York Review 19. oktober 1995 s. 66–71.

Lee Kuan Yew: “Cultural Tide is Rising for Asia”. Tale holdt ved Tanjong Pagar og Tiong Bahru månenyttårssammenkomst 5. februar 1995.

Ruan Ming: “Zhanzheng fengyun, haishi zhidu fengyun? Liang ge 95 Yazhou fengyun renwu de qishi”. Open magazine 1. februar 1996 s. 26–29.

“Building a ‘New Culture’”. Intervju med Lee Teng-hui. Newsweek 20. mai 1996 s. 18–19.

U.S. Department of State: “Singapore Human Rights Practices, 1995”.

(Halvor Eifring)

Keywords: samtidsdebatt | kultur | politikk | singapore
| More

Product

Dyade 1996/03: Vestens verdier vakler – den asiatiske utfordring

 

Related articles