Acem Meditation International

Dyade 1980/03: Er kirken i utakt med moderne psykologi?

Høsten 1979 vedtok biskopene i Den norske kirke en uttalelse om «De mo­derne meditasjonsbevegelser og kir­ken». Tittelen er misvisende, ettersom uttalelsen utelukkende omhandler meditasjonsmetoden transcendental meditasjon, TM og hovedsakelig orga­nisasjonen Acem. Biskopene hevder at Acems arbeide leder til «en panteistisk virkelighetsforståelse som er et kris­tent menneskesyn fullstendig frem­med». På denne bakgrunn advarer de mot organisasjonens virksomhet.

Product facts

Product type
Dyade
Product language
Norwegian
Weight
10 g
Price
€50.00
| More

Det må være grunn til å påstå at kir­ken her omgår den del av de problemer den står overfor og på denne måte gjør det svært lett for seg selv. Acems virkelighetsforståelse har intet med panteisme å gjøre. Acem er ingen religiøs bevegelse. Gjennom sitt arbeide med en meditasjonsteknikk og de muligheter den gir for menneskelig vekst, har Acem derimot gjort erfa­ringer som i stort monn faller sammen med erfaringene fra vekst- og ressurs­orienterte terapimetbder. Derfor, når kirken i forholdet til Acem aner konflikt i menneskesyn, ligger det nær å hevde at norske teolo­ger i liten grad har avklart sitt forhold til moderne, eksistensielt orientert psykologi. I motsetning til kirkens sta­dige understrekning av menneskets syndige og fordervede natur og faren for å tape dette «realistiske selvbilde» av syne, mener moderne psykologer, som amerikaneren Carl Rogers, å ha erfaring for at «menneskets basale natur ikke er noe man behøver frykte, men kan frigjøre i ansvarlig selvutfol­delse». Menneskets store problem er ikke for stor selvtillit, men tvert om selvforakt - som også kirken inngir gjennom sin forkynnelse: mennesket er mindre enn intet. Det vekst- og ressursorienterte menneskesyn, som også ligger implisitt i Acems arbeide, er mer opptatt av menneskets mulighet til psykologisk forbedring og etisk vekst. Kirken ser ut til - ut fra sine dogmer - å hevde at etisk forbedring som resultat av egen­innsats ikke bare er umulig. Streben etter å oppnå det er uttrykk for «den grenseløshet Bibelen kaller synd». Moderne psykologi viser til en erfaring som sier at forbedring ikke bare er mulig, men en iboende trang i mennes­ket. Denne erfaring, slik den fremstår i Acem, er det altså kirken stempler som uforenlig med norsk kristendom. Med andre ord - i stedet for å bruke moderne psykologi til å nyansere de teologiske dogmer og påny gå opp grensegangene mellom teologi og psy­kologi, legger kirken - i forholdet til Acem - opp til en dogmestrid, en kamp om hvem som har rett til å avgjøre menneskets natur, hvem som egentlig kan løse menneskets problemer. Dermed teologiserer kirken Acems arbeide og psykologi, og det synes klart at teologiens og psykologiens kamp om mennesket, den kamp Freud innledet, den er på ingen måte avsluttet.
Artiklene i dette nummer av Dyade er skrevet i samarbeide med Are Holen, og vi gjør forsøk på å antyde noen av de grenseskiller som kanskje bør gås opp mellom moderne psykologi og norsk teologi. Samtidig gjør vi det klart at Acem ikke ser det som sin oppgave å foreta teologisk opprydding i forhold til den erfaring som ligger til grunn for begrepet menneskelig vekst. Vi redegjør også kort for Acems ut­vikling og for virkningsmekanismene i Acem-meditasjon: det som gjør den til hva man kan kalle en eksistensiell er­faring. I siste artikkel legger vi frem den kritikk som fra kristent hold har vært reist mot transcendental medita­sjon, TM og mot Acem. Vi mener å kunne påvise at denne kritikk preges av en viss intellektuell uredelighet. Kirkens forhold til Acem har, siden organisasjonen ble stiftet i 1966, hatt preg av enetale fra teologenes side. Man har nøyet seg med å snakke om Acem. Man har unngått å snakke med mennesker som utgjør organisasjonen. Kirkeakademiet tok et første initiativ til dialog gjennom å arrangere en kon­feranse på Mariaholm i februar 1980. Det er redaksjonens håp at dette num­mer av Dyade kan være et bidrag til å bringe dialogen videre. Fra februar 1981 slutter Acem helt å bruke betegnelsen transcendental meditasjon, TM på sin meditasjons­metode. Teologene har tolket ordet transcendental teologisk — de har lagt noe helt annet i det enn Acem. Noe som sannsynligvis har ført til ikke så lite unødvendig teologisk mistenksomhet. Når den nye betegnelse knyttes til or­ganisasjonsnavnet Acem, er det for å markere at det dreier seg om medita­sjon utviklet og forstått ut fra Acems pedagogiske prinsipper. Ved å kalle metoden Acem-meditasjon får man også frem det fundamentale skille som eksisterer mellom Maharshi-bevegel-sen og Acem - i livsorientering, kultur­ell tilknytning og i forståelse av feno­menet meditasjon. Navnet understre­ker at Acem-meditasjon og den for-senkningspsykologiske innsikt som ligger til grunn for pedagogikken, er oppstått i Acem. Kirkens syn på til denne medita­sjonsmetode har hittil i stor utstrek­ning vært preget av at man har tatt stilling til den ut fra tre forhold: Dens teologisk litt betente navn. Maharishi og hans kulturelle til­knytning. Egne forestillinger om hva teknik­ken innebærer i utførelse og i resulta­ter. Navneskiftet vil forhåpentligvis gjøre de to første forhold uaktuelle. Dette nummer av Dyade vil forhå­pentligvis bidra til at man lettere tar stilling til hva Acem-meditasjon fak­tisk er.

Er kirken i utakt med moderne psykologi?
«De moderne meditasjonsbevegelser og kirken»
Carl Henrik Grøndahl: Mennesket - etisk eller fordervet?
Torbjørn Hobbel: En eksistensiell erfaring
Eirik Jensen: Kristen kritikk av TM

Keywords: teologi, kirke, meditasjon, religion

Content