Acem Meditation International

Vandring i vårt ledighetsområde

 "Jeg deltok for første gang på ukelang retrett i sommer. Det var ikke så godt som jeg trodde, men det gjorde bedre etterpå enn jeg hadde ventet. Jeg kan ikke merke at min selvforakt og utålmodighet er redusert. Er klarere lyd og lettere meditasjon likevel tegn på at noe har skjedd?"

Vandring i vårt ledighetsområde

Spør en Acem-mediterende. Svaret finner du her. Blant annet dette: «Før eller senere blir forandringen etablert i sinnet i form av økt ledighet.» Ledighet. Dette begrepet som er så sentralt i Acem-meditasjon – hva er det? La oss vandre noen stier for å se hva vi møter.

 

Nei, ledighet er ikke en følelse. Av velvære eller behag eller fullstendig ro. Ikke en tilstand. Ledighet er knyttet til handling, måten vi gjør noe på: sanser, tenker, taler, handler. Første gang vi setter oss inn i en bil for å kjøre, handler vi neppe ledig. Vi kan ikke samtidig føre en lystig eller ettertenksom samtale. De mentale ressurser som skal til for å få til noe slikt, er ikke tilgjengelige. Det uoversiktlige, det farlige som kan oppstå, alt det vi ikke mestrer, lukker igjen. Trening må til før vi behersker det tekniske så godt at vi er årvåkent og uanstrengt til stede i trafikken – og samtidig kan snakke om livets gåter. Da utfører vi de handlingene bilkjøring består av, ledig. Så kan det selvfølgelig oppstå situasjoner i trafikken som ligger utenfor det vi mestrer. Vi kommer utenfor det mentale området der vi handler med ledighet. Vi blir irrasjonelle og kan gjøre noe dumt.

Vi forsøker vel i størst mulig grad å leve våre liv innenfor vårt område av ledighet – der vi handler greit og uten konflikter, og uten at vår selvfølelse blir belastet. Der vi kan bidra konstruktivt og samhandle kreativt. I det en fotballtrener har kalt flytsonen. Når vi innimellom kan havne utenfor vårt ledighetsområde, oppstår de situasjonene som kverner i oss etterpå: Det dumme jeg gjorde, det jeg egentlig skulle ha sagt, at jeg ikke tok igjen. Når vi står midt oppe i det, har vi ikke tilstrekkelig tilgang til ledighet i tanke, tale og handling. Ledigheten kommer først når vi er ute av situasjonen.

Stress får vårt ledighetsområde til å krympe. Det vi ellers gjør med ledighet, kan bli knøvlete og stramt når vi er slitne eller belastet. Godt å erfare at de daglige meditasjonene er et utmerket hjelpemiddel til å støvsuge ledighetsområdet for slagg. Få bort det som pakker våre tanker og handlinger inn i graut.

Frykten for å miste ledighet kan få oss til å begrense vår utfoldelse, unngå situasjoner vi syns vi ikke mestrer. Holde oss hjemme og borte fra det som utfordrer. Kanskje er det slik at vårt ledighetsområde innskrenkes smått om senn – etter som årene går. Verden blir mindre og den ledige mestringen begrenset. Kanskje er det en grunn til at så mange skuespillere holder seg vitale så høyt oppe i årene: De har levd et liv i grensen for ledighet. Både ved stadig å måtte lære mengder av tekst utenat, og ved å ha kramper og angst for å gå ut på scenen hver kveld.

 

Et liv styrt av frykten for å havne utenfor ledighetsområdet står vel i fare for å bli rutine, tomt og kanskje litt ulevet. De fleste sosiale relasjoner av varighet og intensitet gir mer enn nok mulighet til brudd med det vi mestrer greit. Livet har det med å aktualisere. Det vil si: ta oss inn i situasjoner der det vi har med oss av begrensende psykologisk ballast, tyter opp i våre reaksjoner og handlinger. Vi mister evnen til å handle ledig. Og føler oss ille etterpå.

Ingen orker å leve bare slik, men skal vi utvide vårt ledighetsområde, må vi innimellom oppsøke grensene – for å flytte dem. Det er det Acem-meditasjon – og særlig langmeditasjoner – gjør.

Det livet kan påføre oss ubedt, oppsøker vi i meditasjonen. Med den ledige handlingen vi bedriver i Acem-meditasjon, lydgjentagelsen, beveger vi oss etterhvert mot grensen for vårt ledighetsområde. Møtet med grensen er aktualiseringen. I meditasjonen kan den ha mange former. Den kan klistre seg på lyden og trøble den til. Den kan krangle til gjentagelsen. Den kan banke inn metatanker om hvor latterlig utilstrekkelige vi er. Den kan være en taus motstand som gjør oss uregelmessige i våre meditasjonsvaner eller får oss til å kutte ut. Det er ikke godt å være ved grensen. Mange gode grunner til at vi unngår det. Grenselivet bryter med våre forestillinger om den behagelige meditasjon og det gode liv. «Det var ikke så godt som jeg trodde», sier spørsmålstilleren om sine erfaringer på en ukes retrett.

Men det er dit vi må, om vi vil flytte grensene. «Det gjorde bedre etterpå enn jeg hadde ventet.» Og i de lengre meditasjonene er denne grenseutvidelsen så mye mer metodisk og derfor tilgjengelig og oppnåelig enn i det uoversiktlige livet, der andre røsker i oss og har sine aksjer i vår selvfølelse. Når vi kommer til grensene med vår lydgjentagelse, trigger vi hele det vante apparatet av alarmer og reaksjoner. Vi handler som regel sponant og uten ledighet. Vi strever, maser, kaver, anklager, blir sinte, føler oss utilstrekkelige og lukter vondt for oss selv. Trafikken er så intens og så farlig uoversiktlig at alle forsøk på ledig bilkjøring blir umulig.

Det er da! Det er da vi har fått muligheten i hendene til å forandre. I stedet for å bli dasket rundt av alt det uledige i oss, kan vi prøve å være der med en ledig handling, finne tilbake til ledig lydgjentagelse – selv om det er sølete og snørrete inni oss. Det er ikke lett, livet er ikke sånn. Det krever vilje, ledig vilje. Men det lar seg gjøre. Om igjen og om igjen. For vår evne til å handle ledig er der alltid. Det er ressurssiden i oss. Det er den vi henter opp og slipper til i nye områder av vår villmark.

Det betyr vel også at vi må finstemme vår forståelse av hva en ledig handling er. Bare en kul, ubekymret sak i godvær og medvind? Uten følelser og temperatur? Neppe. Vi kan attpåtil være ledige når vi er sinte. Det er stor forskjell – en som handler ledig i sinne, og en som ikke gjør det. Den som handler ledig, har kontakt med hvilke former sinnet får, kan ta inn over seg reaksjonene sinnet møter og fyller ikke opp med understrømmer av raseri, som egentlig stammer fra og hører hjemme i andre relasjoner og situasjoner. Den som ikke handler ledig i sinne – kjenner vi vel ganske godt.

Den er denne voksne, romslige personen i oss vi søker når vi sitter der i aktualiseringen ved grensen av vårt ledighetsområde. Den som kan finne en måte å handle på som ivaretar det sindige midt oppe i det plagsomt forvrengte. I den ledige handlingen er det altså en voksenhet, romslighet, sindighet – og ikke minst en grunnleggende akseptering av det ufullkomne.

Noe i oss vil jage bort alt det som forstyrrer og ødelegger meditasjonsutførelsen. Kvæle og tyne. Når vi gjentar metodelyden med den holdningen, er det ikke ledighet, men kamp. Og kampen har vi vært i før. Den forandrer ikke. Den opp-rettholder grensene for vårt ledighetsområde. Den ledige handlingen forandrer, fordi den godtar at det rivende, røskende, masende, uønskede også er en del av oss.

Carl Henrik Grøndahl

Acem Meditation Initiator. Artist Director, Radio Drama, Norwegian Broadcasting Corporation.


| More

Related articles