Acem Meditation International

Musikk: Hans Rotmo - en norsk Tom Waits?

 

Hans Rotmo’s musikk er en blanding av norsk folkemusikk, country, popmusikk og dans på lokalet. Platen Spæll åt mæ oppsummerer en bemerkelsesverdig karriere på en flott måte.
Det startet med Vømmøl Spelemannslag og platene Vømmøl’n og Vømlingen fra 1974 og 75. Utgitt på det radikale plateselskapet MAI er de politiske sympatiene tydelige. Allikevel ble disse platene, med et univers befolket av karakterer som dras mellom by og land, noe langt mer enn et politisk manifest for venstresida. Her er historier fra byen og bygda – om dans på lokalet, om bonden som lengter etter å bli industrialisert, og ikke minst – Hans Rotmo’s mest spilte låt – Førarkortet. En melodi som klistrer seg fast i øregangen, og en tekst som drar fram den ene punchlineren etter den andre. Er dette den morsomste sangen som er laget på norsk?

Her er alle klassikerne fra Vømmøltida. Høvlerivisa, skrevet på 15 minutter mens Rotmo sto og ventet på neste trikk, som skulle ta ham til en Vømmølkonsert, der denne ble urfremført fire timer senere. Fjøsvisa, med sitt refreng ”Kjære industri, kom og gjør meg fri”, fra all bekymring med kuskit og med fjøs. En sang for alle dem som ikke synes at et småbruk på landet er det mest romantiske som kan tenkes. Itjnå som kjem tå seg sjøl – fengende som bare det, med Rotmo’s alter ego, Kristian Schravlevold på Vømmøl Spelemannslags egenutviklede rytmeinstrument, lurk. En lurk er en to meter lang seljestav påmontert en beksømsko i den ene enden.

Her er også mer personlige viser, som Elgesæter bru, Rotmo’s situasjonsrapport fra sin skilsmisse i 1980. Vårres Jul ble laget i samarbeid med Henning Sommero og er en stemningbeskrivelse av hvordan det var å feire jul på bygda på 50-60 tallet. Julen er mye mer enn Jesusbarnet og julekrybber for en gutt i slyngelalderen.

Her er Vømmøldalens siste vår, min personlige favoritt, Fire fine lænestola, en nydelig melodi som var et bestillingsverk til et TV-program om åpningen av Royal garden i Trondheim, og mange flere.
Min personlige mening er at Hans Rotmo er for bygda i Norge det samme som Lillebjørn Nilsen og Lars Lillo Stenberg er det for hovedstaden. Han er det nærmeste utkant-Norge har kommet å produsere en Tom Waits. Han har skjønt og beskrevet bygdedyret bedre enn kanskje noen annen norsk samtidsartist, og sangene hans vil leve lenge etter at den siste småbruker har latt seg berge av industrien.

| More