Acem Meditation International

Litteratur: Jan Wiese: Kvinnen som kledte seg naken…

Plutselig utga han en roman. Etter førti år som direktør hvor han hadde beskjeftiget seg med økonomi og regneark – riktignok i forlag – utga Jan Wiese en roman i 1990. Den ble en umiddelbar kritikersuksess i Norge, ble oversatt til 16 språk og er til nå trykket i 100.000 eksemplarer her hjemme.

Les mer

Men det er blitt med det ene mesterverket – 16 år senere er det ikke kommet noe mer fra hans hånd. Og romanen handler da også om en middelalderkunstner som trer fram fra det ukjente, skaper ett fullkomment mesterverk og siden intet mer. Mesterverket er en altertavle med Maria og barnet som utløser sangen i sin menighet i en slik grad at selve Kirken blir rystet i sine grunnvoller. Altertavlen forsvinner inn i Vatikanets mest bortgjemte lagre og støver ned gjennom mange hundre år – inntil den blir gjenoppdaget, plassert inn i en ny og moderne kirke og igjen får sangen til å bruse med like fatale konsekvenser.
Det er en norsk da Vinci-kode Jan Wiese har skrevet, 13 år før Dan Brown raste til topps på all verdens bestselgerlister. Også her kommer vi inn i en oppdagerferd gjennom dramatiske hendelser i fortid og nåtid med utgangspunkt i et kunstverk og med urovekkende sidespor langt inn i religionens verden.

Historien i Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede er mindre utstudert intrigebyggende, men berør­er oss til gjengjeld langt mer. Det er to kvinner som kler seg nakne. Den ene lever i nåtid og gjør det fysisk, så raskt, liketil og tidlig i boken at man som leser nærmest føler seg snytt – for hva skal vel nå resten av boken handle om? Men den andre kvinnen, som lever i en fjern fortid, kler seg naken emosjonelt – og det er dette som er den egentlige og dypt fascinerende historien i boken.

Det vil si – hun går gjennom hendelser som kler både henne og mennene omkring henne følelsesmessig nakne, både for seg selv og hverandre. Det skjer ikke ut fra noen beslutning eller vilje til å være fullstendig åpne, ekte, oppriktige og ærlige i forhold til hverandre. Man kan ikke bestemme seg for å kle seg følelsesmessig naken. Man kan ikke gå rett til konklusjonen. Man kan bare nærme seg det ladede, forsøke å sette ord på det, bli klar over det motsetningsfyllte spillet nærheten bringer en inn i, hvor stemningsbølgene skyller snart den ene veien, snart den andre – og hvor det ikke er noen gitt å se hva som gjemmer seg rundt neste hjørne. Man må bare være med på ferden med den begrensede forståelsen man har, og ta inn den nye erkjennelsen som gradvis kan modnes underveis.

Samtidig er dette også en historie om fortellingen­es kraft – om hvordan de samme hendelsene og observasjonene kan utløse stemningsbølger med motsatte fortegn, avhengig av hvilke fortellinger de blir spunnet inn i og forstått i lys av. Og i romanen er det ikke én, men fire fortellere med historier som legger seg som kinesiske esker utenpå hverandre. Her er middelalderkunstneren som bruker kvinnen som Maria-modell for sitt Madonnabilde, landsbyfortelleren som hver dag i sitt hjørne på torget forteller sine historier om det som skjer, den samtidige krønikeskriveren som gjengir hendelsene i landsbyen omkring tilblivelsen av bildet – og bibliotekaren som mange hundre år senere gjenfinner det bortgjemte bildet og det glemte manuskriptet i Vatikanets samlinger.

Fortellingene er vindskjeve i forhold til hverandre. Det som virker selvfølgelig riktig i den ene fortellingen framstår i et ganske annet lys i den neste – og det er i spennet og vekselvirkningene mellom dem vi gradvis får et klarere bilde av hvilke kvaliteter det er ved Madonna-bildet som får sangen til å bruse slik at kirken – med både liten og stor K – rystes i sine grunnvoller.

Det minner om møtet med spontanstrømmen i meditasjon og det famlende arbeidet i grupper for å finne ord for det vi er inne i..

Kanskje er det slik, som språkdirektør Sylfest Lomheim har sagt om Jan Wiese, at det viktige ikke er å skrive 20 bøker, men å skrive én som står til 20 i stil. Skjønt – et slikt slagord er kanskje ikke akkurat egnet til å dempe prestasjonsangsten? (Rolf Brandrud)

| More