Acem Meditation International

Astrid og krigen

-Det hadde ikke blitt en bok uten Acem-meditasjon, sier Astrid Iverslien, som har skrevet en bok om andre verdenskrig sett gjennom barnets øyne.

Astrid og krigen

 
”Jeg har alltid skrevet dagbok”, sier Astrid Iverslien. Hun bor i Asker og har meditert i nærmere 30 år. ”Noen ganger skriver jeg rett etter at jeg har meditert. Og meditasjonen har gjort at stemninger og detaljer fra jeg var liten har kommet mye nærmere. Tankene har kretset mye rundt krigen.  Jeg var  seks år da krigen brøt ut og jeg hadde et langt sykehusopphold fra jeg var ni. Det er ikke fritt for at jeg har grått mye. Det var en tøff tid, men også mange gleder.”
I fjor ga hun ut boken ”Astrid og krigen” – en bok for barn og unge om andre verdenskrig sett gjennom barnets øyne. Astrid hadde skrevet mye tekst og var glad da Tell Forlag tente på prosjektet.  Det ble forfatter Grete Haagenrud som forkortet og bearbeidet teksten. Hun har skrevet flere barnebøker og bruker barnets stemme på en levende måte.
For Astrid tok arbeidet med bildene mer og mer over. Hun tegnet,  fotograferte,  klippet og limte. Tilsammen ble det til de særegne bildene som illustrerer boken.  
”Det hadde ikke blitt en bok uten Acem-meditasjon,” sier Astrid. Meditasjon er viktig for meg. Jeg trenger å gå inn i meg selv. Jeg har meditert to ganger daglig siden jeg lærte og det meste av tiden har jeg også gått i veiledningsgruppe.
Jeg ville fortelle en historie fra en tid som står i stor kontrast til vår egen.  Nå er alt veldig sentrert rundt det materialistiske. Under krigen var det knapphet på det meste, men vi hadde tid og jeg tror hele situasjonen bidro til at jeg utviklet min fantasi og lærte meg å sette pris på det vi hadde.
Astrid forteller sin egen historie. Om den dobbelte dramatikken 9. april da Astrid og mor var på vei til sykehuset fordi Astrid skulle ha en stor operasjon. Hun var født med en hoftefeil som gjorde at hun haltet.  Men de kom aldri til sykehuset den dagen. På veien får de vite at krigen er kommet til Norge. Det skal gå tre år før Astrid legges inn på Sophies Minde og blir der i nesten ett år – flere ganger gipset fra armhulene og helt ned til føttene. Utallige ganger mens hun lå der, gikk flyalarmen og sengene ble raskt trillet ut i korridorene som var sykehusets bomberom. Men en gang rakk de ikke flytte sengene. Det var 19.desember 1943 – da skjedde Filipstadulykken, den store ekslosjonen da 1200 tonn sprengstoff eksploderte og mange mistet livet. Da lå Astrid og de andre barna lenket til sengene sine mens vinduene ble blåst inn og det singlet i glass”.
”Meditasjonen har bidratt til å  dempe noe av det traumatiske,” sier Astrid.  Og føyer til at hun også har andre minner fra krigsårene. Om den gode vennen Per og venninnene Bitte og Irma. Om å se på den store himmelen hvor stjernene ble så sterke fordi alle husene var mørke. Om høns, kaniner og potetdyrking. Om å få nye kær fra byttesentralen og om skolen og å synge i kor.
Astrid forteller at boken nå blir brukt på skoler. Hun har møtt lærere som har fortalt om elevenes interesse. En 7. - klasse ville ikke ha pause i lesingen fordi de var så fengslet. Og da Astrid holdt et foredrag på en skole hadde elevene mange spørsmål: Hvordan det var?  Hadde hun  vært redd? Hva hadde de av mat og klær? Osv.
”Responsen har vært god. De eldre kjenner seg igjen og de ynger er nysgjerrige og vil vite mer om hvordan det var,” sier Astrid

| More