Acem Meditation International

90 år og på vei mot forsoning

(Halvor Eifring) Hun er ikke akkurat en typisk 90-åring. I 2010 utga Berit Østbye diktsamlingen Kjerringrokk etter fem års intenst arbeid. Da boken var klar, belønnet hun seg selv med et kommunikasjonskurs i Acem, og det er der vi treffer henne. Siste kveld på kurset leste hun høyt fra samlingen, med klar og myndig røst og karakteristisk sans for det dramatiske. Nå er hun i full gang med en roman. Og håper hun kan forsones med sin mor. (Klikk på overskriften for å lese mer.)

Også i intervjuet insisterer hun på å ta styringen selv: “Jeg vil så gjerne fortelle om den gang jeg lærte å meditere. Så kan du redigere i etterkant.” Det var på 1970-tallet. Hun hadde ikke tenkt at meditasjon var noe for henne, men en venninne tok henne med på et foredrag ved Acems grunnlegger Are Holen, og hun ble  truffet. “Hans mimikk og sans for humor fikk meg til å le. Jeg så for meg alt han sa. Jeg bestemte meg for å bli med på veien videre.”
I luftegården
Det gikk ikke uten motstand. På første sommerkurs følte hun at hun var tilbake i lufte-gården på Bredtvedt fengsel, der hun hadde sittet i tysk fangenskap under krigen, mens vakter med maskin-gevær holdt oppsyn fra broen. I Berits sinn ble veiledningsgruppene forvandlet til forhør.
I  krigsfangenskapet tok hun en gang en overdose smertestillende for å unngå å la seg presse til å røpe ting som kunne sette andre i fare. Nå kom minnene tilbake for fullt. “Med meg skjer alt for full styrke. Det er aldri lav temperatur!”
de var dumme
Det tok tid før hun forsto hvordan meditasjon brakte frem ting hun trengte å bearbeide. I første omgang ble hun forarget på kurslærerne, og hun syntes de andre deltagerne var dumme. “Jeg hatet hele Acem.” Hun overveide om hun skulle fortsette å meditere. Men heldigvis hadde hun stor glede av kveldsforelesningene, og hun ga seg ikke.
I tillegg til de daglige medita-sjoner har hun siden deltatt på yoga, kokekurs, drømmekurs og flere kommunikasjonskurs.
Mildere
“Meditasjon har lært meg å møte smerte. Ikke skyv den bort, men vær i den! Gå inn i situasjonen! Istedenfor å ta sovetabletter eller forlate en gruppe der jeg føler ubehag. Slik er meditasjon blitt et hjelpemiddel i det praktiske liv. Den gir meg ro og lærer meg å godta meg selv slik jeg er, med fullt lys på både styrker og svakheter – sånn som min veldige pratsomhet! Som det ble sagt så fint på en forelesning på et sommerkurs: ‘Du må ta barnet i deg opp på fanget!’”
liker ikke mennesker
For flere tiår siden sjokkerte hun mange av deltagerne på et kommunikasjonskurs ved å utbasunere i en storgruppe: “Jeg liker ikke mennesker.”
På den tiden var hun rebelsk, en sinnatagg full av raseri og opprør, men også fortvilelse. Det er ikke godt å si om hun kan takke meditasjon eller sin høye alder, men i dag er hun ikke lenger så sint. “Nå tør jeg å gi etter for kjærligheten og varmen som bor i meg. Jeg er blitt mildere og mer fredelig.”
Hun begynner å liste opp personer hun setter pris på: en god venninne, barnebarna, venner i Acem. “Så det har nok forandret seg. Meditasjon er forsoningsvirksomhet. Man møter seg selv og bearbeider konfliktstoffet i seg.”
Gjenoppfriske livet
Denne gang setter hun stor pris på samværet i kommunikasjonsgruppen. “Idet jeg kom inn i gruppen, plasserte jeg alle de andre i forhold til meg selv. Der er barnebarnet mitt, og han der er faren min, og hun der er venninnen min som døde i Paris, og som hadde brune øyne akkurat som henne. Men han der,” sier hun og peker i en annen retning, “han lar seg ikke plassere, han vil plassere seg selv. Han er en sånn som nekter å komme inn når mor roper inn til middag. Jeg fikk umiddelbart en varm følelse for hele gruppen og sa det rett ut. Gruppen har hjulpet meg til å gjenoppfriske hele livet.”
full av protest
Da hun var liten, tok spedbarns-krampen nesten livet av henne. Hun var blitt reivet og skrek så hun ble blå i ansiktet. “Jeg var full av protest fra første stund. Som om jeg ble født med hele dette voldsomme følelseslivet mitt.”
I meditasjon har hun vært redd for å kveles om hun skulle nærme seg dette. “Min voldsomme villskap kan vel også bli litt i meste laget for andre av og til, men det er ikke så lett å være meg heller. Jeg må liksom alltid rope med én gang. Jeg fikk en gang merkelappen ‘ego-sterk’. Det synes jeg var nifst, for da er ikke veien lang til ‘egoist’.”
Ut av tiden
I diktsamlingen hun nettopp har utgitt, er livets slutt et gjennomgangs-tema. Hun legger ikke skjul på sin glede over livet:
Være i live
noe helt
for seg selv
Eller det paradoksale i at jo mer hun forstår, desto nærmere er hun slutten:
Langsomt forfall
om kapp med
stigende innsikt
Og sorgen over det som ikke ble:
Ute av tiden
tilbake i jorden
så mye usagt
gå i graven forsonet
“Det begynner å haste å gjøre opp mine uavsluttede konti. Jeg skulle ønske jeg kunne tilgi moren min, for jeg tror det ville være bra å gå i graven som et forsonet menneske. Det er vel ikke så vanskelig, om jeg bare ville.
Men jeg vil heller bære nag til henne, være den krenkede part. En eller annen makt må tvinge meg i kne. Jeg tenker ofte at det er døden, men jeg skulle så gjerne ha det gjort før jeg dør.
Hva hun gjorde mot meg? Hun truet meg og broren min med å drukne seg fordi vi bråkte så fælt. Tok på seg sin sorte kåpe, gikk ut og låste døren. Jeg var fem år, broren min to år yngre. Han begynte å gråte, men jeg bestemte meg for aldri å la meg kue og true. Den posisjonen er det ikke lett å gi opp. Jeg har snakket om det i kommunikasjonsgruppen også.”
Livets drama
Den gang hun var beredt til å ta sitt liv for å spare andre, kikket hun ut av gluggen på Bredtvedt og opp på vinterhimmelen. “Stjernehimmelen over meg og den moralske lov inni meg” hadde hun lest om på forberedende i filosofi. “Jeg tar samvittighet på alvor. Å være tydelig er en moralsk utfordring. Det å vedstå meg alt og ikke legge skjul på noe. Jeg forbinder også Acem med moral og etikk.”
livet totalt forandret
Gjennom flere tiår reiste hun mye for både Utenriksdepartementet og FN, men så ble hun syk og fikk full pensjon for resten av livet.
“Jeg var skilt, og barna var store. Plutselig satt jeg der som en fri kvinne med penger nok. Så da begynte jeg å skrive.” Hennes første roman kom da hun var femti.
Og noen få år senere lot hun seg altså invitere med på foredrag om Acem-meditasjon. Nå har hun meditert i 40 år. “Livet er totalt forandret!” sier hun – og illustrerer samtidig én ting som ikke er forandret, at trangen til å male livet i store og ofte dramatiske penselstrøk slett ikke har avtatt med årene. Heldigvis er veien til det underfundige smilet bak aldri lang.
                                  

| More