Acem Meditation International

Den flertydige meditasjonen

(Eva Skaar) For nesten 40 år siden oppdaget jeg et bilde hos mine besteforeldre. En liten reproduksjon i glass og ramme: Et lyst nesten tomt rom. Bare en lukket dør, et vindu, sollyset som faller inn og en sittende sortkledd kvinne med ryggen til. Det var noe rart med bildet. Det lyse rommet med den mørke skikkelsen. Tilsynelatende hverdagslig, men samtidig så nakent og stille, foruroligende stille.I 1966 møttes noen studenter i Oslo. De var opptatt av stillhet og meditasjon, og var i ferd med å stifte den organisasjonen som skulle bli Acem. For 40 år siden nærmet det store ungdomsopprøret seg. Behovet for å protestere og provosere var stort, også i norsk kunstliv. Performance eller happening, het den nye uttrykksformen. Den skulle sjokkere fletta av all tekkelig borgelighet. En kjent, og den gang ung, norsk kunstner dro ned buksene på Høvikodden Kunstsenter. Det var den ultimate provokasjon som skulle sende rystelser over det ganske land. For ikke lenge siden opplevde vi det samme stuntet her i Norge, nå av en kvinne med muslimsk bakgrunn.

I tenårene så jeg på det lille bildet av det nesten tomme rommet igjen, og tenkte at det handler jo om meg. Dette handler om mine følelser, min sårhet og min ensomhet.

Siden lærte jeg at bildet var malt av dansken Vilhelm Hammershøi for nå 100 år siden. Samtidig med at Munch malte sine ekspressive, fargesterke og følelsesladede bilder, malte Hammershøi stillheten. Tomme, stille rom i gråtoner. ”De stille stuers maler” ble han kalt. Konvensjonelt og kjedelig tenkte noen, men bildene hadde kraft. De provoserte og skapte røre på grunn av sin stillhet og mangel på innhold. Folk ble forvirret. Var dette idealisert hverdagsliv? Eller var det tvert imot melankolske, fortettede eksistensielle stemninger? Bildene er flertydige og gåtefulle. Noen har karakterisert dem som en psykologisk test. For når vi står foran dem, er det vårt eget som kommer frem og fyller dem.

Sånn sett minner det om meditasjon. Det handler om stillhet. Noe kunst kan være et møte som åpner for noe hos den som ser eller leser eller hører. Noe som gir kontakt med ens eget. Acem – meditasjon gjør akkurat det hele tiden. Åpner opp for det som bor i oss. Samtidig er det et verktøy til å komme dypere og reflektere over det.

Stillhet er så mye. Mange vil si det er luksus. Mange vil si det er nødvendig. Stillhet er godt og nærende. Men det er ikke bare idyll: Stillhet er også konfronterende og provoserende.

Skru av den ytre støyen og den indre støyen kommer nærmere. Deilig avslappende, men også proppfullt av tanker og følelser og bilder og stemninger som hopper hit og dit og noen ganger henger sammen og andre ganger ikke. I den indre strømmen er det vi liker og nyter. Det vi vet og det vi ikke vet. Det vi er stolte av og gjerne vil vise frem. Der er ideer og kreativitet. Men også det vi ikke vil vise frem, ikke vil snakke om, ikke engang tør å tenke på.

Støy er ikke bare desibel. Også alle inntrykkene vi mottar hele tiden. Har du prøvd å lese avis mens du hører på musikk og samtidig er på nettet når du spiser og snakker i mobil. Da skjer det i hvert fall noe! Noen timer på Ikea eller et kjøpesenter kan også gjøre susen! Billig og bra og med sansesjokk på kjøpet!

Noen kunstnere tar støyen med seg i det de lager. Som om de synger på samme refreng: Det må skje noe! Ofte blir det for mye ytre dramatikk. Litt ekstra incest, selvmord, mishandling og traumer for å tydeliggjøre at dette er dramatisk. Kanskje for å vekke reaksjon og oppmerksomhet. Kanskje for at ingen skal kjede seg. Men hva med antydningene, det subtile? Hva med den indre dramatikken? Er det ikke spennende nok?

Forventinger om ytre dramatikk lå også i luften når en del skolebarn møtte en eldre mann som hadde vært politisk fange under 2. verdenskrig. Han hadde sittet i konsentrasjonsleir, og spørsmålet de unge hadde var: ”Hva var det verste du opplevde?” De ventet seg et svar om avretting, avstraffelse, sult og sykdom. Men dette var svaret de fikk: det verste var de psykiske påkjenningene ved å bli sperret inne, og ved å bli stilt overfor moralske dilemmaer som det ikke var noen løsning på.

I Acem-meditasjon er det ikke noe ytre støy å gjemme seg bak. Vi kan puste ut, slappe av. Men vi er også overlatt til oss selv. Vi møter oss selv. Og det er dobbelt. For vi er sammensatte. Vi er kompliserte. Vi er mysterier vi ikke har oversikt over. Vi er fulle av dilemmaer og motsetninger. Vi er lag på lag. Flertydige. Lykkelige og ulykkelige på samme tid. Det vi er og det vi opplever er ikke det det ser ut som ved første øyekast. Det har flere bunner. Kan tolkes på mange måte.

I mer enn 40 år har Acem-meditasjon latt sine stille og provoserende bølger skylle inn over land og folk. Ikke som provokasjonen fra en happening eller et stunt, noe som vil sjokkere og lett blir noe å ta avstand fra eller stilling til. Ikke som en døgnflue som fanger all oppmerksomhet og er glemt like fort. Nei, på sin langsomme, stille måte har meditasjonen myknet og slipt oss. Men også holdt oss fast, og speilet oss. Vi har ikke alltid likt alt vi har sett, men vi har trengt det for å komme videre. Meditasjonen har hjulpet oss til å søke, stille spørsmål og undre oss. Er det slik det er? Er det slik jeg er?

I årevis har den norske slankedronningen Grete Roede skrytt av alle de kilo hun har slanket nordmenn. Jeg tror ikke Acem ligger dårligere an når det gjelder mengden av stress som er blitt drevet på flukt. For ikke å snakke om de spenninger og begrensinger som har sluppet taket. Forutinntatthet og sort/hvitt – tenkning har måttet gi tapt og selv fastlåste narsissistiske trekk har kommet i bevegelse. Samtidig har skjulte ressurser, økt sensitivitet, empati og innsikt kommet til overflaten.

I mer enn 40 år er metodelyder blitt gjentatt i byer og avkroker, i inn- og utland. Tanker, bilder og følelser har fått flyte i frie strømmer. Noen lurte på om det å meditere var som å åpne Pandoras eske. Og den, sier myten, inneholdt all styggedom i verden. Men det viste seg at meditasjon snarere var en Pandoras anti-eske som avverget stramme skuldre og kriser, og dessuten ga retning og viste nye veier.

Det er mye å si om Acem. Men engasjementet vårt får du aldri. Idealismen og gløden. Det lyset som meditasjonen har tent i så mange, har gjort noe med oss. Og det skjønte mange, at dette er det verd å jobbe for og ta del i. Så selv loppemarkeder, utsendelser og stolflytting og all verdens form for dugnad har fått mening. Enten vi har meditert kort eller lenge så har det vært et bidrag til prosjektet Acem. Og det prosjektet er vi mange som er veldig glade og takknemlige for.

Keywords: egenaktivitet
| More

Related articles